Oppført

Å snakke med leppene

Å snakke med albuene

Å snakke med punktet der vi brekker

Det svakeste leddet var aldri der

Det dirret første gangen

Syntetiske ekko reiste seg i flegmaet i skallen

Du skal

I døden der

Den gangen

Det spillet

Vesken som fylte løpet

Borene rødt

Verket som fyller veken

Menneskene som lukter deg

Oss igjen

Det puster oss


og det skrives som om det var sant

Det puster oss og sprekker mot neglene

Det puster meg, meg og bare meg

det kom til live

oss, meg og alt samtidig snytt ut av nesa

var det overhengende

plei jern til den siste konstruksjonen

snytt for å lukte på den utstyrtede lapskaus

intet kasus står mot regnet

skjønt der var det noe

uten oppsamlet sammenheng i det de oppstandene sa

og deres sidespor var alt glemt

nyskapningen hadde alt høna og egget på kornet

24 takt økt i øyets speilrom

utøyssidesporet

sugd ut

lammelsen var akutt

si det nå si det igjen tell oppsamlet slagg og gi det mening

for uten nåtids samsvar ble stedet ryddet på ny for å oppnå absolutt vakuum s

trekt ut for å oppnå metode var vår klode

det samstemte ”alt vel” åpnet øyet

”vi skulle møttes” storm

mante forsynet for jorden var en etermanet

Det puster oss


og det skrives som om det var sant

Det puster oss og sprekker mot neglene

Det puster meg, meg og bare meg

det kom til live

oss, meg og alt samtidig snytt ut av nesa

var det overhengende

plei jern til den siste konstruksjonen

snytt for å lukte på den utstyrtede lapskaus

intet kasus står mot regnet

skjønt der var det noe

uten oppsamlet sammenheng i det de oppstandene sa

og deres sidespor var alt glemt

nyskapningen hadde alt høna og egget på kornet

24 takt økt i øyets speilrom

utøyssidesporet

sugd ut

lammelsen var akutt

si det nå si det igjen tell oppsamlet slagg og gi det mening

for uten nåtids samsvar ble stedet ryddet på ny for å oppnå absolutt vakuum s

trekt ut for å oppnå metode var vår klode

det samstemte ”alt vel” åpnet øyet

”vi skulle møttes” storm

mante forsynet for jorden var en etermanet

jeg kreperte så det

så sluttet det å skrive

Duet

Der borte fins den

Der den og den er skjelnet fra den

Der du er jeg er jeg du i duet

Det er du den er, mitt vindu mot Vidunderet

Du har også jeget

Men fortsett

Gå

Gå og

End opp på det samme stedet

Ett sted

En brå Fluks

Stiger opp

Faller ned

Se

Den gjetes av den penetrerende i det

Alltid det samme

Alltid sammen

Ammen sa men den

Men menig være det sultne i den

Den ene levende ting

Ut av ingenting

Som holder den tilbake

Regress

Et statisk inplantat

av en høyere vilje

vil med oss det nye og fremmede

elementær misnøye kommer ut av de polstrede veggene

samlet i en kropp finner man ideenes bungnende verdensaktighet og vesenslureri

for det store mantra jeg er og vil alltid være

murt inn i veggen

penslet ut mellom trange svarte rammer

når himmelen kommer på besøk og det krymper seg i meg

materien ble ikke stor nok

vi finner stier rett til vesenet

vrir om på byggeklossene og slik finner vi oss i verdensbelemrelsen

vi er totale i det blå

nå ser jeg alt vi er i

punkt på punkt i traverserende dimensjoner

det er lite igjen til helheten fyller et punkt

og emner for den totale avstand

Søkket i nikket

Nærværet av vidunderet

Vi finner nyheten om virkeligheten lagt i rør

Sprengende ut i hendene dypt i det blå

Introduksjonen av militær impuls

Slår hatten av seg og finner sin pipe som ikke er en pipe

Der duet ligger bak og ulmer vått

Fremover sier sakføreren

Induksjonen er ennå ikke klar

Reaksjon

Reaksjonen i materien tydet frihet

Navnet kom like etterpå

Tydet meg med verden i viljen

Etter å ha sirklet inn sentrum

Ennå ikke for nære

Født i avfeldighet

En ferdigstilt verden

Et vådeskudd befruktet samtidigheten

Og viljen ble sann påny

Tegnet inn i de utallige dimensjoner i en slepen matrise

Etterlates minnet

Uten rene linjer

Det finner oss ikke

Der det ser oss med all mulig tydelighet

Omsider ser det kanskje en støy mot det perfekte altet

Synkron og derfor

Assynkron i mulighetens verden

Vi er tilnærmet like

Vår kropp er en statisk sensor

Nummen

Tilnærmet hypostase

Der den sakte gjenåpner øynene mot den ukritiske massen verden

Og finner seg selv

Ser en utydelig avgrensning mot intet

Et skingrende skimmer mot den totalt fraværende totale

Krympende mer og mer inn i seg selv jo indeligere det skuer

Til den igjen svirrer fritt fra skisma debatter krangel og kamp inn i den lyse dagen

Det lyser av liv

Kommunionen kommuniserer på tvers av kontinenter

Vårt felles sinn strekker seg lyskjapt ut i eteren

Det er til å bli vanvittig av

Jeg er ikke lenger meg

Jeg er vi

I mangel på begreper sitter vi og aper etter skyene

La vårt sinn vandre

Vi er et og det er nok

Element

Det er mer i det

inngangsportalen er sinnet

lyset levner ingen tvil

det er mer i det levde enn emnene og elementene fatter

vi skal dit

vi skal sanke hver bit av balladen

vi er et i tosidigheter innenfor og utenfor flaten

dybden i flerfoldighet i drømmesanser

lag på lag konstrueres virkeligheten i vårt sukk

Den ensidige og flerfoldige emningen av vårt indre

lager lover for frihet når det holdes nært i livet

får leve sitt liv og får fremtre i sine spektre

sine tilnærmelser og sine foresvevelser

sitt bånd til dagene og nettene

en bølge som slår inn i det indre fra det ytre og oppdager sin plass

blant de utallige formene

den voksende innsikten som snart ser det urgamle i blikket

stjernespektret og rommet fremtrer i ansikter og sanger

forstillelsen i det ebbende menneske

før totaliteten slår ut av seg og stemmer vår ild i samklang

Leide

Det stokker seg om

Så ser det seg om

Bygger i bestandigheten

Livets leide

Livets skue

Summeres for sansene

Der jeg virrer videre i virkeligheten

Blant dens mønstrene

Sorger og sensasjoner

Fryd og depresjoner

I sine omseggripende former

Ser de mennesket i vill fart og styrtende emning

Jeg gir dem sitt hjem under brystets demning

I vår flukt finnes en klar tale

Et klart sentiment

En sement av temperament

For der det finnes lys i flukt

finnes lov

Og i natten atter andre

Når jeg tar dens hånd og lar den vandre

Blir livet aldri det samme

I uendelighet på uendelighet

Jeg finnes i gjenstridighet

Og strekker meg mot din evighet

La mitt livsløp løpe i sin varighet

Natur i navn

Stillheten sa nok

Da det kuliminerte empatiske ble det ekstatiske i vår erindring og vårt foresvevende

en evighet før dronearken snarlig i mekaniske nanonavngivingsprosesser viser vei til

det endelige du

det uendelige nu og vi

i den redigerte arkaiske visdoms alt

i gjenspeiling i selvkonfigurerte innstillinger

nåden ser alt og bringer tvil til sannhet

himmelens pust og tid blir nået i tillit til

det menneskelige systems egenregulering i eterblomsten

den universelle ettertanke i statisk empati og empiri

overskridende år og dag og sekund til

det minste blir det største

i tørst etter bærende prinsipper for disiplin av selvet

mot en natur eterblomsten tilgodeser,

spinner videre i

og binder sin endelighet opp mot i

det transpirerende gode i detaljene

skapninger under himmelens evig lovmessige laden tillater

Lyset

Alt er tiltagende i evighet på evighet

Tanker avler tanker bevegelsene avler mer bevegelse

det gode betyr liv

friheten forutsetter fornuftig taktikk og spiller på og omskaper virkelighetens organ

Vi er blaff som må arnes for å finnes

Blaff som brer om seg i dennesidighet og heden i drømmen hvor

kraften vil bli noe nytt, vil navngi hver sjattering, puste hvert pust folde ut vidunderet i all mulighet og all parallellitet

Nærheten navngir lokker tilgodeser intetheten og illusjonene med enhet i sikte

Vi finner vår neste i det store i det små på motsatt bredd der altet kaller og minsker strofene til symmetriske impulser som slutter seg om vår tilblivelse i nuet

Tiden kaller på energi til synergi i åpne tilstander som rommer og er rommet i remsøvn og ekstase

Vi er himmelbarn som favner fremspringet i fortsettelsen som den største gave

lysets ly

Vi synger opp i undring

Kom bli med til lysets by

Hvor det skapte blir det skapende

Enhet fyller altet

Nattesinnet dagner til liv

Et liv som vet hvor det står skrevet at det flommer en ny vår og at nå kan vi bli det endelige og uendelige

vi skifter ham og blir til sannferdig energi uten grense i utstrekning og fred

fra du til vi når altet skimrer igjennom drømmehavet og bringer vår siste fantasi til pustende form

Til

Det blir den mening som dirrer i ditt indre

Det blir den tilblivelse som sitrer i ditt hele

Det er du som gjør noe ut av det eller er det det som gjør noe ut av deg

Intet tyder på avklaring

Deet er egnet til oppfattelsen

Vi vokser ut av frø og brer oss i avgreininger utover markene

Jeg søker igjennom sinnet etter fornuft og finner tanker på tanker og tanker på ting

Det kjedes sammen med overflatene jeg ser og lager krusninger i blodet

Brusninger er livet vi er hele

Det virker som om det bare er et liv

En eksistens mellom før og etterpå

Skjønt det er milliarder og vi er ikke vår tankesubstans eneherre

Vi er hengitt og tilgitt av noe hvis barmhjertighet vi ikke kan forstå

Eller jeg i hvert fall ikke kan forstå

For jeg sitrer av liv

En følelse jeg ikke klarer fatte

Er jeg ikke endog som en lysbryter mellom intet og alt

Og med av og på frekvenser der imellom

For noen ganger suger jeg liv ut av verden

Andre ganger gir jeg mitt liv til verden ut av verden

Jeg kan uansett si at jeg er til

En tilstand en tilgang en tillitt en tilblivese en tiltro et tiltagende en tilsvarenhet en tilkorkommenhet en tilsvirethet en tilforlateligh en til

Sol

Sittende på marken ynder mannen en tolkning

I det står skrevet at alt er verden

og at vi må være alt

Det handler om å være den

Den avloddes og justeres nå til å bli noe annet

Vær vaktsom

Vær en perle i østersen

Himmelen klager ikke som markens røtter der de enser hvert fottrykk hver stavelse og hvert menneske

Himmelen dagner som da den var ny som solens skorpe stritter ny fra nå av

Den tar seg i akt for å være for stor for inkubasjonskammeret som er oss

For forandring og enhet hviler solen i øyet 

Det er i oss uten hvile i et uten å lengte uten å søke uten å vite med en sviende stolthet og en svirende 

Lek i farger 

Skapninger

Katalogen revnet med et brak

Den var fire vidundere og et femte på siden

Forskningen rullet opp ermene og tok tak i den klaprende flyndrekroppen som var forsøket verdt

En vert i det tilsidesatte rommet

Overlegen innlevningsevne gjorde favntaket mulig

Det skulle ikke lemnes tvil om at alt

Strittet i alle strikkene i alle bukseliningene og

Torgmannskapet ble oppblåst i ballonger som skulle overvære begivenhetene

Overvære selvopplærningen til koloniene mellom før og nå og

Mellom før og etterpå

I den trettebnde himmel ble

Englene trøtte og fødte innbyggere til nyere stjerner enn våres

Mellom vårt og vennskapet mellom

Mangetolkernenes innbydelser til

Alt dette skulle frem av eteren en

Spiselig strofe signaturer uten

Ende med braket fant vi ut av vi var få

Alt for få og det var langt til eksistensen zen

Og bønner i en sammenhengende kropp en

Spilende mule mellom muligheter og

Savn det er nå det er virkelig nå og ikke glem meg

Jeg er her fortsatt men

Vil snart skrive meg ut av historien

Historien finner frem

Det vet jeg kanskje

Har den funnet frem allerede kan

Jeg komme nærmere nå før alt har gått fløyten

Et trettekjært opportunistopplegg er blir summen av depresjonene

Blir naturen i eteren et klamt hodefall

Vibrasjoner fra heden tirrer og finner sjelefrender

Jeg må komme meg vekk blir konklusjonen

Det finnes ikke mer her

Men i hodene våre

I fingrene finnes kilden

Finnes språkene

Det er ikke langt dit

Komplisert til det vanvittige toger ordenen frem

Trekker det sorte ut av skorpen

Det trege blir vår felle

Det normale blir en lukt gjenkjent av tredve ukjente og ubetente sanser

Vi treffer bunn

Men vil lengre

Nært var der vi fantes

Men der finnes det ikke lengre

Det var vaken som ville avdekke vår verdenssjel

Det var håpet om at omtanken overlever når ansiktet ikke lenger er synlig er revet bort

For en atributt mangler i viljen av stål og det er den samme tålmodigheten

Det tålmodige når kjernen med sin vimpel høyt hevet

Det var ikke verdt strevet

De stille overlevde

krevde kun sin plass ikke mer



Montasjen opp fjellets side av

Mannen med horn i pannen og gisler i barmen

Med avgrensninger å sette for hvert ord og domklang å sette til hvert

sentiment ble sort av svertede hender

ynder svaret som ingen kjenner lemner

overlevende som en risikabel karakteristikk Stikker

kniven dypt i den sviende kjernen med den

Svirende skalpellen

Den knusende appellen

Vi står tryggest uten

Ordet han søker

men vil tenke en ny tanke når det blir funnet

Det er løsningsmiddel og gift det er

truende trær og synkende fugler det er nå, men ikke ennå vi vil vente til det skjer, til alt blir tydelig

og skriver seg av med seieren i kappspising kappgang kapp det gode håp og kapper ned nervetreet

som er oss for å yste ut kulturen kreve inn naturen til hver fure er innkrevd

Statisk

Jeg er et ord

Rungende

Fra Ruinen

Mellom fornuft 

og forutanelser

Alt vender hjem, jeg er ikke alt

Vi er emningen mellom det før og det der

Jeg koster kjærlighet

Fjell av fordums toner

Jeg er et statistikkdyr

Jeg brenner skogene i luftballongen

Gyset som ble blendet av lyset

Vendte mot livshinnen

Fødselen

Jeg får fjær 

Jakttrofeet

For a favne luften

Det er nytt når ens 

navn nevnes

Nærmest nå finnes alltid 

Kjernen lyser 

Binder alt sammen

Blir meg først i navnet

lengst vekk

Tid siden noen sist sa navnet mitt og minte meg på å vende hjem

Avstand mellom her, hvor det nå enn er, og det jeg måtte holde kjært, hva nå enn det er

Fattig trøst i at hallusinasjonen ikke var fornuftig

Jeg er et punkt uten retning

vinner alle konkurranser hvor det konkurreres i størrelse

Navnet mitt ble kallet, fra det duse området bak dørene

Øynene manglet

Jeg snakket lagt inn i telefonen

Fikk skrevet ut kart hvor det som er her lyste

Nå er jeg mer meg

Et hellig øyeblikk

Skal snart skrive seg ut av krisen

Kremmerhusets møy merker av dagen da det gyllenlyse skjedde

Strukket ut renner skyene trekkoptogets avglans

Ved bredden knirker villvinen sjødrukken og sky

Livet setter inn sin innsats

Hildringen strekker solen frem mot meg

Alt i naturens vidd

Drektig dunster marken sin lovsang

Helten lukter svakt av sitt produkt

Det nærer lyset nermere nået

Mold i ord

Det er nytt å nyte

nået

gammelt knirker kurvstolene

forteller oss om

ro roper

om paradokset enhetlig flerfoldig


nå stille

teppet evinnelig troskyldig

Vil vel om dine

skuldre bukter seg inn i drømmen

Vi holder hus i det ukjente vil ut og

plante flagg i kroppene

vi

visitterer neptun for å

gi havn til havet

sammentrengt under luken

Navnet til navet er hjem hvor

mange holder barnet i seg


Argusøyne navngir

Alt åpner slusene

Det drar veksel på roen


Mosen

Vår siste seng

Tankeegnen

Det vrimler av liv

Konsentrert virkelighet finner alt

Ekstraktet av instinktet

Flerfoldige sanser

Multipliserer himmellegmet

Hva sitter der inne i vår ed

Hvor skal vi nå når det er over

Nærmere kjernen eller periferien

Knivens egg blør tankeegnen

Siden

Nærmere landet vi har ønsket siden

Det brer seg ut

Evig staker himmelkilene

Tetter seg sammen

Pumper rå kraft

I krumninger og buktninger

Elter de våre liv

Substans tomrom

Regnet faller med himmelen

Folder seg om oss

Vi må slynge oss ut

Æve for nå

Det er et blaff fordi det er æve alt

På plana mellom

På en liten planet

Blussa det opp

Berga mellom bergene

Løst knytta til det bestandige

Uløslig meg

Der du for forbi vinduet

Megasiluetten ung

Det lyser i krafta

Kullet

Skaffet til live

Vi er et evig blaff

Berga mellom bergene

Boet i berettelsen

Det er nå

Hva var før

Et blaff innhegnet mellom hell og uhell

Det er alt å se

Det var noe å nevne

Fellesnevneren

Utgangspunktet

Evig vi er virrvarr

Vi utvirker vårt

Et rede

Fremtiden

Fremdeles rede stråler det i vakuum

Når nå er er ennå ikke fastslått

Det er krusseduller og kraft

Livsloven

Maskert i sinnsstormer og drøm

Markert i en fjern blass lue

Det første

Nedskrevet i det største

Den salige stenografi

Helt vår

Når vi våkner

Overveldet av liv

Med livslovens leide

En klar dag

Fremtiden fremtrer

I vår favn

Vi gir den navn

Nå

Trygt i havn

Det er sinnsnavet

Det er tanketronen

Det er evig

Vi svinner hen i lyset

Kronblader

Seriøs krøll

Det er derfor vi lever

Skjebnene samlet

frembringer letthet

Vi viser til det store

Ser det i det små

Det er derfor vi våker

Fordi vi kan

Fordi vi må

Det fortidige flammer

Fredens borg

Arbeidsblemmer

Stein på stein

Også når det blåser

Vi kom fra jorden

Vi som sier ja

Vi er stjerner

Hverdags vrimmel

Vi ser skålen

Den er full

En uløselig krusedull

Der kjernen er kronblader

Lovene

Vi ligger lavt

Vi ligger late

Vi fylles av drømmens dans

Drømmens lov

Dust ligger landet

Lovet av håpet

I ro mot det høye

Fredens talisman

Allmannaarkens symmetrilinje

Viser oss hvelvingen

Hvor våre røde elver

Skal  velde opp påny

Vi lystrer forandringen

I det fremmedes arké

Hel favnes nattens galskap

For å skjerpes bak ventende øyne

Dette er evig

Stekket i talløse sjatteringer

Vi vil få tiden

Så fremt fenomenene fins

Så fremt vi velger det usynlige

Stopper livssekvensen og gir den

Det navnløses nakne navn

Vi nærmer oss nattens figurer

Likner i altet tings tilsynekomst

At det også savner forgangent bak forsvar

Vi sovner og husker ikke hvor vi havner

Der himmel griper om hav rødt i rødt 

Er Til

Forut for forståelsen sies det ja

Alt er bra

For det er alltid der

Som svar på paradokset

Jeg er til

Henkastet og hengitt

Uløselig meg

Og av det eldste med ett avskrevet

Vi er her for å ta imot

Og uløselig knyttet til vår gave

Den er en oppgave

Obligatorisk gjennomsyret av frihet

Skjelvende under huden

Framtrer tilværelsen

Til oss

Når normalen sammenfaller med ekstasen

Moralen synkroniseres med friheten

Mangfoldet glitrer i minnet

Eksistensen er ett steg fra fullbyrdelsen

Vi viker til side for fortellingens puls

slår inn på en bredd uredd firmamentet

Drypper av perler preget av ytterligheten

Puster æraer endelig uendelige

Erobrer øyegjenskinnets opphav

Enser nye strømninger i hvelvingens klarhet

Former årene og stjernetransittens skip

Svever av liv over neptuns epifani

Tryller i tro til tankens symboler

Varmer en vår til det totales velsignelse

Tenker tanker til formenes forening

Kysser altet i hildring

Skysset av skyene

Forent for alltid i metagledens mesterverk

En gong på gongongen for furen i pannen

Vi vender mot urtonens trall

Sensasjoner

For vi savnes på tronen der tro triumferer

Når det faller oss inn

Med ett er det over

Vi kalles tilbake av tankenes krusninger

I himmelhinnens ebb legges kursen til kransen

Om romtalen legges seglet i glimmeret

Vi fremtrer og fremstår uendret av tidene

Til vi våkner og våker i selvsvoren sannhet

Tog

Vi finner frem til kilene

femkløverets intelligens

Som fester øst mot vest

Riss mellom skyene

Noter fra den flytende tuba

Hvem hva og hvilken

Koder bestemmer kursen

Vanviddet drar veksler

På dypet mellom før og nå

Samtidshysteri fryser mental brann

Vi egner oss best mellom permer av plast

Poser intuitiv visdom

Posér høyt mellom blokkene

Det anes en vei tilbake

Hvorfor kan ikke kodes

Hvorfor kan vi ikke kodes

Løgnen lister opp opptredner

Tordenet som kommer fra sentrum

Egner seg ikke til å omsettes

Slik sklir man i biomenneskets avkok

Vi er pappmasje til pergamentruller

Tyve tusen år gamle        

Tretti millioner maniske himmellegemer

Masjerer kun for å kopulere

Dette er veien tilbake

Vent nå på stormen

Da er det på tide å fly

Flukt er en skitten symfoni

Fleksikort på rusende busser

For å hentes inn av magnetiske monolitter

Våre øyne er transitter

Transmigrert med tanke på endetider

Vi nermer oss en epoke uten strøm

Uten behov

Og uten miner

Deg og meg blir det samme

Dust mellom rekkene av drømmer

Drønnende tog på rustne skinner

En dag vil døden avtre

Velte ut av dørene, ned trappene

Faren er over

Jeg kan puste nå

Nådige bilister

Når nattens intensitet

Nermer seg et klimaks

Kringkastes uten teknologiens regnskap

Det listes opp luner

Vi er fullkomne sammen

Lysglimt leker over himmelen

For at vi skal finne vår plass

For å vise til begrunnelsen til begravelsen

De er mange, jeg er en

Nok til en lang liste krigsskrøner

Det skulle vært mer

Ja

Vi skulle visst

Med alt ville det vært over

Eller

Vi ville bare ant

Og sitret med vidunderet




Ja er jorden

Tretonen

Fuglenes fugemasse

Navnet på

Det eldstes varighet

Metaglad

Innstendig oppstanden

I horisontens hild

Fylt til randen

Evig oppmerksom

Alltid annerledes

Ny som solsangen

Forstanden i det utrolige

Bølgende i basunfrekvensen

Absorbert i kronbladet

Brakt til toppene av den rensende råk

Regnets samhold og mangfold

Eterens magnetiske motpoler, pusten

Formbegrensningen

Begynnelsen og slutten

Emningen og fullkommenheten

Sa så og si det samme

Neveren

All tid er gått

Tankene springer ut av sanden

Det loves en ny dag

Nyere, friere, sannere

Ser du nye mennesker

Vis dem det utgamle i neveren

Gamle mennesker vil vises livet

Pulserende fra navet og begynnelsen

Naturen navngir nettene

Dagene kan ikke begripes

Det vokser, ebber ut i klarningen

Næres av  synkrone åndedrag

Mulighetene før og etter

Nået er steiner som snus mot himmelen

I allmanns flokk og på impuls

Sleden frakter oss på hjertenes stråler

Vi vender tilbake for å se det virkelige

Venner blant horisonter, stormer, elementer

Tanken skal bringe altet til nuet

Finne krystaller som savner og samles

Snakker i glimmer og gåtespeil

Glemt for tiden og nettenes slør

Q6WSFGRWKUVX

Spinnvilje

Å, vi er nye

Adskilt av tanker

Adskilt i muligheter

Du sa noe vagt

Og eventyret begynte

Vi lette etter deg

Og havnet på havets bunn

Tindenes topp

Det var for kaldt

Til å huse liv

Men vi visste vi var udødlige

I nuet og sammen

Fri

Min er fri

En eksaltert gave

Min bredd

ledd i sangen

osmose mellom blikk

det stopper og finner egen vei

egnen større enn livet

levet er kun det tapte

levert fra eksistens til eksistens

eksistensen er usynlig for det evige

min rand

etterapes av solen

Det beste

Risses i bakken

Det styrkes av vannets omslag

For vi vinner tid mot det

Når det definitive skjer
Og randen er alt det levde