Når normalen sammenfaller med ekstasen

Moralen synkroniseres med friheten

Mangfoldet glitrer i minnet

Eksistensen er ett steg fra fullbyrdelsen

Vi viker til side for fortellingens puls

slår inn på en bredd uredd firmamentet

Drypper av perler preget av ytterligheten

Puster æraer endelig uendelige

Erobrer øyegjenskinnets opphav

Enser nye strømninger i hvelvingens klarhet

Former årene og stjernetransittens skip

Svever av liv over neptuns epifani

Tryller i tro til tankens symboler

Varmer en vår til det totales velsignelse

Tenker tanker til formenes forening

Kysser altet i hildring

Skysset av skyene

Forent for alltid i metagledens mesterverk

En gong på gongongen for furen i pannen

Vi vender mot urtonens trall

Sensasjoner

For vi savnes på tronen der tro triumferer

Når det faller oss inn

Med ett er det over

Vi kalles tilbake av tankenes krusninger

I himmelhinnens ebb legges kursen til kransen

Om romtalen legges seglet i glimmeret

Vi fremtrer og fremstår uendret av tidene

Til vi våkner og våker i selvsvoren sannhet

Tog

Vi finner frem til kilene

femkløverets intelligens

Som fester øst mot vest

Riss mellom skyene

Noter fra den flytende tuba

Hvem hva og hvilken

Koder bestemmer kursen

Vanviddet drar veksler

På dypet mellom før og nå

Samtidshysteri fryser mental brann

Vi egner oss best mellom permer av plast

Poser intuitiv visdom

Posér høyt mellom blokkene

Det anes en vei tilbake

Hvorfor kan ikke kodes

Hvorfor kan vi ikke kodes

Løgnen lister opp opptredner

Tordenet som kommer fra sentrum

Egner seg ikke til å omsettes

Slik sklir man i biomenneskets avkok

Vi er pappmasje til pergamentruller

Tyve tusen år gamle        

Tretti millioner maniske himmellegemer

Masjerer kun for å kopulere

Dette er veien tilbake

Vent nå på stormen

Da er det på tide å fly

Flukt er en skitten symfoni

Fleksikort på rusende busser

For å hentes inn av magnetiske monolitter

Våre øyne er transitter

Transmigrert med tanke på endetider

Vi nermer oss en epoke uten strøm

Uten behov

Og uten miner

Deg og meg blir det samme

Dust mellom rekkene av drømmer

Drønnende tog på rustne skinner

En dag vil døden avtre

Velte ut av dørene, ned trappene

Faren er over

Jeg kan puste nå

Nådige bilister

Når nattens intensitet

Nermer seg et klimaks

Kringkastes uten teknologiens regnskap

Det listes opp luner

Vi er fullkomne sammen

Lysglimt leker over himmelen

For at vi skal finne vår plass

For å vise til begrunnelsen til begravelsen

De er mange, jeg er en

Nok til en lang liste krigsskrøner

Det skulle vært mer

Ja

Vi skulle visst

Med alt ville det vært over

Eller

Vi ville bare ant

Og sitret med vidunderet




Ja er jorden

Tretonen

Fuglenes fugemasse

Navnet på

Det eldstes varighet

Metaglad

Innstendig oppstanden

I horisontens hild

Fylt til randen

Evig oppmerksom

Alltid annerledes

Ny som solsangen

Forstanden i det utrolige

Bølgende i basunfrekvensen

Absorbert i kronbladet

Brakt til toppene av den rensende råk

Regnets samhold og mangfold

Eterens magnetiske motpoler, pusten

Formbegrensningen

Begynnelsen og slutten

Emningen og fullkommenheten

Sa så og si det samme

Neveren

All tid er gått

Tankene springer ut av sanden

Det loves en ny dag

Nyere, friere, sannere

Ser du nye mennesker

Vis dem det utgamle i neveren

Gamle mennesker vil vises livet

Pulserende fra navet og begynnelsen

Naturen navngir nettene

Dagene kan ikke begripes

Det vokser, ebber ut i klarningen

Næres av  synkrone åndedrag

Mulighetene før og etter

Nået er steiner som snus mot himmelen

I allmanns flokk og på impuls

Sleden frakter oss på hjertenes stråler

Vi vender tilbake for å se det virkelige

Venner blant horisonter, stormer, elementer

Tanken skal bringe altet til nuet

Finne krystaller som savner og samles

Snakker i glimmer og gåtespeil

Glemt for tiden og nettenes slør

Q6WSFGRWKUVX

Spinnvilje

Å, vi er nye

Adskilt av tanker

Adskilt i muligheter

Du sa noe vagt

Og eventyret begynte

Vi lette etter deg

Og havnet på havets bunn

Tindenes topp

Det var for kaldt

Til å huse liv

Men vi visste vi var udødlige

I nuet og sammen

Fri

Min er fri

En eksaltert gave

Min bredd

ledd i sangen

osmose mellom blikk

det stopper og finner egen vei

egnen større enn livet

levet er kun det tapte

levert fra eksistens til eksistens

eksistensen er usynlig for det evige

min rand

etterapes av solen

Det beste

Risses i bakken

Det styrkes av vannets omslag

For vi vinner tid mot det

Når det definitive skjer
Og randen er alt det levde