Oppført

Å snakke med leppene

Å snakke med albuene

Å snakke med punktet der vi brekker

Det svakeste leddet var aldri der

Det dirret første gangen

Syntetiske ekko reiste seg i flegmaet i skallen

Du skal

I døden der

Den gangen

Det spillet

Vesken som fylte løpet

Borene rødt

Verket som fyller veken

Menneskene som lukter deg

Oss igjen

Det puster oss


og det skrives som om det var sant

Det puster oss og sprekker mot neglene

Det puster meg, meg og bare meg

det kom til live

oss, meg og alt samtidig snytt ut av nesa

var det overhengende

plei jern til den siste konstruksjonen

snytt for å lukte på den utstyrtede lapskaus

intet kasus står mot regnet

skjønt der var det noe

uten oppsamlet sammenheng i det de oppstandene sa

og deres sidespor var alt glemt

nyskapningen hadde alt høna og egget på kornet

24 takt økt i øyets speilrom

utøyssidesporet

sugd ut

lammelsen var akutt

si det nå si det igjen tell oppsamlet slagg og gi det mening

for uten nåtids samsvar ble stedet ryddet på ny for å oppnå absolutt vakuum s

trekt ut for å oppnå metode var vår klode

det samstemte ”alt vel” åpnet øyet

”vi skulle møttes” storm

mante forsynet for jorden var en etermanet

Det puster oss


og det skrives som om det var sant

Det puster oss og sprekker mot neglene

Det puster meg, meg og bare meg

det kom til live

oss, meg og alt samtidig snytt ut av nesa

var det overhengende

plei jern til den siste konstruksjonen

snytt for å lukte på den utstyrtede lapskaus

intet kasus står mot regnet

skjønt der var det noe

uten oppsamlet sammenheng i det de oppstandene sa

og deres sidespor var alt glemt

nyskapningen hadde alt høna og egget på kornet

24 takt økt i øyets speilrom

utøyssidesporet

sugd ut

lammelsen var akutt

si det nå si det igjen tell oppsamlet slagg og gi det mening

for uten nåtids samsvar ble stedet ryddet på ny for å oppnå absolutt vakuum s

trekt ut for å oppnå metode var vår klode

det samstemte ”alt vel” åpnet øyet

”vi skulle møttes” storm

mante forsynet for jorden var en etermanet

jeg kreperte så det

så sluttet det å skrive

Duet

Der borte fins den

Der den og den er skjelnet fra den

Der du er jeg er jeg du i duet

Det er du den er, mitt vindu mot Vidunderet

Du har også jeget

Men fortsett

Gå

Gå og

End opp på det samme stedet

Ett sted

En brå Fluks

Stiger opp

Faller ned

Se

Den gjetes av den penetrerende i det

Alltid det samme

Alltid sammen

Ammen sa men den

Men menig være det sultne i den

Den ene levende ting

Ut av ingenting

Som holder den tilbake

Regress

Et statisk inplantat

av en høyere vilje

vil med oss det nye og fremmede

elementær misnøye kommer ut av de polstrede veggene

samlet i en kropp finner man ideenes bungnende verdensaktighet og vesenslureri

for det store mantra jeg er og vil alltid være

murt inn i veggen

penslet ut mellom trange svarte rammer

når himmelen kommer på besøk og det krymper seg i meg

materien ble ikke stor nok

vi finner stier rett til vesenet

vrir om på byggeklossene og slik finner vi oss i verdensbelemrelsen

vi er totale i det blå

nå ser jeg alt vi er i

punkt på punkt i traverserende dimensjoner

det er lite igjen til helheten fyller et punkt

og emner for den totale avstand

Søkket i nikket

Nærværet av vidunderet

Vi finner nyheten om virkeligheten lagt i rør

Sprengende ut i hendene dypt i det blå

Introduksjonen av militær impuls

Slår hatten av seg og finner sin pipe som ikke er en pipe

Der duet ligger bak og ulmer vått

Fremover sier sakføreren

Induksjonen er ennå ikke klar

Reaksjon

Reaksjonen i materien tydet frihet

Navnet kom like etterpå

Tydet meg med verden i viljen

Etter å ha sirklet inn sentrum

Ennå ikke for nære

Født i avfeldighet

En ferdigstilt verden

Et vådeskudd befruktet samtidigheten

Og viljen ble sann påny

Tegnet inn i de utallige dimensjoner i en slepen matrise

Etterlates minnet

Uten rene linjer

Det finner oss ikke

Der det ser oss med all mulig tydelighet

Omsider ser det kanskje en støy mot det perfekte altet

Synkron og derfor

Assynkron i mulighetens verden

Vi er tilnærmet like

Vår kropp er en statisk sensor

Nummen

Tilnærmet hypostase

Der den sakte gjenåpner øynene mot den ukritiske massen verden

Og finner seg selv

Ser en utydelig avgrensning mot intet

Et skingrende skimmer mot den totalt fraværende totale

Krympende mer og mer inn i seg selv jo indeligere det skuer

Til den igjen svirrer fritt fra skisma debatter krangel og kamp inn i den lyse dagen

Det lyser av liv

Kommunionen kommuniserer på tvers av kontinenter

Vårt felles sinn strekker seg lyskjapt ut i eteren

Det er til å bli vanvittig av

Jeg er ikke lenger meg

Jeg er vi

I mangel på begreper sitter vi og aper etter skyene

La vårt sinn vandre

Vi er et og det er nok

Element

Det er mer i det

inngangsportalen er sinnet

lyset levner ingen tvil

det er mer i det levde enn emnene og elementene fatter

vi skal dit

vi skal sanke hver bit av balladen

vi er et i tosidigheter innenfor og utenfor flaten

dybden i flerfoldighet i drømmesanser

lag på lag konstrueres virkeligheten i vårt sukk

Den ensidige og flerfoldige emningen av vårt indre

lager lover for frihet når det holdes nært i livet

får leve sitt liv og får fremtre i sine spektre

sine tilnærmelser og sine foresvevelser

sitt bånd til dagene og nettene

en bølge som slår inn i det indre fra det ytre og oppdager sin plass

blant de utallige formene

den voksende innsikten som snart ser det urgamle i blikket

stjernespektret og rommet fremtrer i ansikter og sanger

forstillelsen i det ebbende menneske

før totaliteten slår ut av seg og stemmer vår ild i samklang

Leide

Det stokker seg om

Så ser det seg om

Bygger i bestandigheten

Livets leide

Livets skue

Summeres for sansene

Der jeg virrer videre i virkeligheten

Blant dens mønstrene

Sorger og sensasjoner

Fryd og depresjoner

I sine omseggripende former

Ser de mennesket i vill fart og styrtende emning

Jeg gir dem sitt hjem under brystets demning

I vår flukt finnes en klar tale

Et klart sentiment

En sement av temperament

For der det finnes lys i flukt

finnes lov

Og i natten atter andre

Når jeg tar dens hånd og lar den vandre

Blir livet aldri det samme

I uendelighet på uendelighet

Jeg finnes i gjenstridighet

Og strekker meg mot din evighet

La mitt livsløp løpe i sin varighet