Nakent krav

Momentets prisgivelse satt uten ende
Kyllingen gikk igjen på veiene
Stammet fra stol uten armlene
Landets stjerne talte kvist på bålene
Fortsatt uten sentrum for kvalene
Rundt algenes overfladiske gjøremål
Kittet en klode det som var
Sannsigerens savn mellom gråtende murvegg
Rant bygdenes elver uten å stoppe tvilen

Hver gang

Det ble skjevt hver gang
Om noen skulle lede vei
Nærmest var det minste
Det minste var
Slettes ingen ting

Der alle var
I det minste
Var ingen like
Så drakk de baljen
Og så den de fant i øynene
Som når de så seg i speilet

Før utgangen
Spjelket fisken i bollen
Den dirret som sedvanlig
Og skjønte ingen ting

Pidestallen vokste ut
Fisken flakset etter inngangen
Det minste rommet
Utenpå det største

Spikeren sank, kom nærmere
Kvisthullet bar øyne mot mørket
Større enn avstanden mellom
Fingrene trettet som språk
Som om det tok lang tid
Formen bar sine brudd

Så var prosessen over
Alle sov med en slags drøm
Tørket og stilnet
Det var mye bedre
Uten tid

Så snakket man om det
Formen avstedbar det øverst
Det var langt unna
Rede for neste spørsmål
Man ble blind
Og så alt som ett