Ces

Ego cogito ergo sum
Jeg tenker altså er jeg
Det at jeget opplever noe er alt
Livet er en prosess
Det finnes noe jeget forholder seg til

I dette settet setninger prøver jeg å holde meg til en type tanke. I den første formuleringen har forfatteren forsøkt å uttrykke det han kom frem til at var det eneste mennesket kunne være sikker på. Altså at noe opplever eller forholder seg til noe, et ego, eller en bevisst entitet som tenker.

Etter denne tanken ble formulert har vi som tenker kanskje kommet til noen flere sikre tanker for tenkeren. Noe blir altså tenkt. Det kan være egoet selv som tenker på seg selv. Egoet skulle da være alt man kunne være sikker på at man tenkte etter setningens antydning. Det blir derfor en eksklusiv konklusjon om tanken basert på tankens utgangspunkt. Det er alt man kan være helt sikker på at kan tenkes alltid. Tanken er tankens eneste sikkerhet. Egoet er egoets eneste visshet.

Hva med å begrense seg til ”Du ser?” Du leser?” Du oppfatter?” ”Noe finnes?” ”Dette her?” ”Det?”. Alt annet ville kanskje da være tilfeldig og udefinerbart. Etter min erfaring synes den å fortsette å være en erfaring og et erfarende punkt som forholder seg erfarende til noe annet. Dette punktet er kanskje da egoet, eller cogitoet og det er ergo kanskje alt.

Noe i meg tviler, skal opphavsmannen til setningen en gang ha utrykkt det. Da var det visstnok alt han satt igjen med. Tar tanken kankje plass eller tid til noen sikker grad? Er disse tankene da eventuellt mulige å tenke adskilt fra hverandre? Er egoet et kompleks med en definerbar sammensetningsmåte? Er setningen bare en affirmasjon om at vedkommende måtte tenke seg om før han skrev? Kan det være så enkelt kanskje? Disse vinklingene var da ikke tale på å ha klart for seg.

Tvil

Hva får egoet til å konkludere? Tvilen? Nei, tvilen konkluderer vel ikke? Den mistror og luker ut tulletanker for å dyrke sine egne, mer sikre tanker. Da må det vel være noe bak tanken som konkluderer og tankens oppgave må være å tvile på konklusjonene. Hva det konkluderende er, er udefinerbart, men er kanskje like fullt, og hevder derfor det? Alt dette noe dristet seg til å si, eller representere syntes tomt eller løst eller uformelig. Tvilen kunne derfor her ikke ha blund for øyet så å si, uten å selv slutte å eksistere for noe bedre eller ihvertfall likestilt. Den dristet seg til å konkludere med et nei, og at da var all meningsfull diskusjonen over fordi det som kunne tenkes å være hevet over tvil, kanskje bare var narrespill og lureri. Noe kunne sies å villede den tenkende og presse det, slik at det ikke ville si noe som helst mer. Noe som virker på noe på en slik måte og får ut en liten lyd, eller en reaksjon som så kunne omsettes til et språk, som i sin tur var meningsløst.

Det er liksom ikke noe som omsettes til språk, det kan vi ikke være sikre på, det er bare denne ene setningen som kan sies å eksistere i sannhet. Alt annet kan være feil. Derav tvilens primærrolle blant tankene. Tvil er liksom sant og utvilsomt. Tenkeren lirker inn en tvil på absolutt alt bortsett fra tvilen. Du kan få setningen forelest høyt, med tegnspråk, brev, eller offisielt skriv, men det er fortsatt bare "cogito setningen" du kan være sikker på. Hva om noen sier den er gal. Tviler de ikke? Eksisterer de ikke? Er de gale? Er liksom ikke tvil galt, når alt den gjør er å falsifisere alt annet enn at noe tviler, til og med at dette noe er legitimt og utvilsomt? Kan vi ikke tenke utenfor tanken? Er tanken da noe særlig? Tanken er da kun tvil om seg selv. Det kan ikke gå an å konkludere med noe mer. Tvil er den eneste konklusjon.

Jeg synes uansett jeg kan si at jeg er enig i at setningen er fengende og plagsom og fin og smart på en gang. Jeg liker setningen. Jeg liker sære ting. De kan tenkes, derfor liker jeg dem. Alt som kan tenkes eksisterer, alt i alt. Det finnes noe i alt. Alt finnes liksom da i alt. I den grad det finnes. Så lenge de kan inneholde setningen også, finnes det. Hvis ikke eksisterer de ikke. Spørsmålet kan fort bli om det var så lurt å si det var egoet som tenkte det og ikke summen som skapte egoet. Da ville det hele blitt livsbejaende og inkluderende.

Man kan da si at det virker som om det er noe som er smått og noe som er stort. At egoet er smått og at alt er stort. Hvis man tenkte alt på en gang ville egoet blitt stort. Kan man sies å tenke ”mer?” blir vel spørsmålet som skal utsettes for tvil da. Ikke i henhold til setningen, men dog. I den finnes det ikke noe spesielt man tenker på. Det finnes ikke noe som konkluderer noe om noe fordi det ikke utelukker noe.

Det må finnes noe det utelukker da kanskje? Fordi tvil liksom utelukker? Utover det finnes det ikke noe. Man tenker med andre ord på en måte mindre og mindre etter som tida går, helt til tiden stopper og alt opphører å eksistere. Man blir kankje da lat, oppblåst og selvhøytidelig, når Tanken er alt. Tanken en grunnen til å tenke, for det virker som om tanken holdes i gang av noe annet. Det som ikke er tenkt ennå.

Noe tenker tanken og tanken tenkes om noe. Noe forandrer seg og blir noe etter å ha gått gjennom noe. Noe er i bevegelse da kanskje, eller i affekt over noe. Noe er i gjerde. Husker dette noe noe? Blir det større av å huske, eller mindre? Alt sies altså å kunne tenkes på bakgrunn av sin eksistens av tenkbarhet. Det er tenkbart også, ikke bare tanker.

Jeg gir vel ikke mening lenger når jeg må tenke alt for å kunne konkludere på bakgrunn av meg. Mening finnes ikke annet enn på bakgrunn av å tenke det da altså. Det gir mening at jeg er tung. Jeg føler meg tung. Er tyngde da en tanke? Hva med når jeg svømmer? Jeg kan ikke drikke øl eller røyke når jeg svømmer, men heller ikke tenke noe særlig godt. Jeg bare svømmer da. Til jeg blir sliten og gir opp. Opplevelsen må da være en tanke. Jeg tror jeg ender opp med å si at jeg tenker, og at jeg tenker innenfor rammene av alt tenkelig og at jeg ikke kunne eksistert i ingenting, fordi jeg er noe og det finnes ingen kjerne i meg hvor jeg ikke er meg lenger. Egoet mitt er befestet av tanker på andre og tankene mine formuleres på språk og i handlinger for andre. Egoet kan derfor sies å være betonet av å være avhengig av andre mennesker for å tenke med noen særlig kraft.

Mine tanker synes kun å gi mening når de synes å kunne gi mening og tenkes av andre. De kan tenkes i enerom, men oppfattes bare i sannhet av andre. Derfor bør jeg tvile på til og med det at jeg tenker. Jeg kan gjøre meg bevisst alle mine virkelige handlinger ved å tenke og tvile på de på forskjellige måter. Jeg kan være helt ubevisst noen ting som jeg en gang var bevisst. Det ubevisste må være det som da lagrer mine "ikke tanker", eller usannheter. Tvilen må være måten å bli kvitt med dem. Å tenke en tanke to ganger er altså fint. Den er sand og gir en følelse av trygghet, men også minnet av erfaring av håpløshet, selv om den ikke gir mening lenger. Trygghet av rom og av trengsel (takk til Lars Åsmund) må fortsatt alltid være objekter for tvil. Frihet og tvang er kanskje da det samme, fordi de er tanker og tanker er alt. Finnes det tanker som ikke kan tenkes, og hvis de kunne det, ville de da være det samme som de var før de ble tenkt? Det er det tvilsomt at de finnes, men ikke umulig og derfor bør vi fortsett å tvile altså. For senere å kunne tvile på noe annet. Hva er tanken da, hvis den også selv er unik og ikke kan sies å forholde seg til seg selv og det å være tanke på samme måte som før? Er egoet en tanke? Er tanken et ego? Finnes det derfor flere ego eller intet ego? Det er noe som tenker noe som tenker noe. Men noe forandrer seg allikevel hver gang.

Derfor forandrer også tanken seg som betinget av noe som fortsatt tenker det. Hva om hele tanken bare er tom og må tenkes om igjen og om igjen for å i det hele tatt være en tanke. Hvor liten er den tanken som sier alt uten å si noe om alt, ei heller om det som sier noe? Eksisterer den? Tankene måtte da bare vokse etter det. Jeg tviler uansett på at setningen uttrykker en tanke, selvfølgelig uten å konkludere med noe. Det som er tydelig er at noe er galt, helt til det er tvilt på og da ikke lenger trenger å tenkes. Minnet er fortid, tvilen er fremtid. Eksistensen betinges av tvil, men setningen i seg selv er meningsløs.