Navnet kom like etterpå
Tydet meg med verden i viljen
Etter å ha sirklet inn sentrum
Ennå ikke for nære
Født i avfeldighet
En ferdigstilt verden
Et vådeskudd befruktet samtidigheten
Og viljen ble sann påny
Tegnet inn i de utallige dimensjoner i en slepen matrise
Etterlates minnet
Uten rene linjer
Det finner oss ikke
Der det ser oss med all mulig tydelighet
Omsider ser det kanskje en støy mot det perfekte altet
Synkron og derfor
Assynkron i mulighetens verden
Vi er tilnærmet like
Vår kropp er en statisk sensor
Nummen
Tilnærmet hypostase
Der den sakte gjenåpner øynene mot den ukritiske massen verden
Og finner seg selv
Ser en utydelig avgrensning mot intet
Et skingrende skimmer mot den totalt fraværende totale
Krympende mer og mer inn i seg selv jo indeligere det skuer
Til den igjen svirrer fritt fra skisma debatter krangel og kamp inn i den lyse dagen
Det lyser av liv
Kommunionen kommuniserer på tvers av kontinenter
Vårt felles sinn strekker seg lyskjapt ut i eteren
Det er til å bli vanvittig av
Jeg er ikke lenger meg
Jeg er vi
I mangel på begreper sitter vi og aper etter skyene
La vårt sinn vandre
Vi er et og det er nok
