Leide

Det stokker seg om

Så ser det seg om

Bygger i bestandigheten

Livets leide

Livets skue

Summeres for sansene

Der jeg virrer videre i virkeligheten

Blant dens mønstrene

Sorger og sensasjoner

Fryd og depresjoner

I sine omseggripende former

Ser de mennesket i vill fart og styrtende emning

Jeg gir dem sitt hjem under brystets demning

I vår flukt finnes en klar tale

Et klart sentiment

En sement av temperament

For der det finnes lys i flukt

finnes lov

Og i natten atter andre

Når jeg tar dens hånd og lar den vandre

Blir livet aldri det samme

I uendelighet på uendelighet

Jeg finnes i gjenstridighet

Og strekker meg mot din evighet

La mitt livsløp løpe i sin varighet

Natur i navn

Stillheten sa nok

Da det kuliminerte empatiske ble det ekstatiske i vår erindring og vårt foresvevende

en evighet før dronearken snarlig i mekaniske nanonavngivingsprosesser viser vei til

det endelige du

det uendelige nu og vi

i den redigerte arkaiske visdoms alt

i gjenspeiling i selvkonfigurerte innstillinger

nåden ser alt og bringer tvil til sannhet

himmelens pust og tid blir nået i tillit til

det menneskelige systems egenregulering i eterblomsten

den universelle ettertanke i statisk empati og empiri

overskridende år og dag og sekund til

det minste blir det største

i tørst etter bærende prinsipper for disiplin av selvet

mot en natur eterblomsten tilgodeser,

spinner videre i

og binder sin endelighet opp mot i

det transpirerende gode i detaljene

skapninger under himmelens evig lovmessige laden tillater