Et oppøvet utspring
Kosten bøyer seg mer
Så ser jeg stjernene
De ser ikke meg
De dreier seg om meg
Fosser ut liv
Mot mørkets spektrum
Splittet fuge
Slikker slipset for næring
Fyker meg ut av meg selv
Maler rød ribbe på veggene
Skrur huset ut til et tårn
Kjernen av all bevissthet
Lodder stålengelens vinger
23.12.2010
18.12.2010
Vriml
Støtten i dypet
Byr stjernene å vrimle
Stå ikke lenger stille
Vriml i livets klang
Sett flamme på tidene
I funklende striper
Som segl for fredenes æve
Byr stjernene å vrimle
Stå ikke lenger stille
Vriml i livets klang
Sett flamme på tidene
I funklende striper
Som segl for fredenes æve
12.12.2010
11.11.2010
Til alt
Jeg har samlet meg nå
Jeg har samlet meg en masse
Jeg har hørt om et hopp nede i leia
Jeg har hørt at ballasten under er verden
Oga at verden er ett egg
Samlet tett mellom oss
Det spretter snart ut
Rundt som en dråpe som snur
Vi må samle oss nå
Vi må samle oss mer og strekke tunger
For å samle alle turers skur
Alle kvisters blader spør ikke
De vender imot det vi skal rekke før klokken slår
Der samles den ene kulen med den andre
Det lyser allerledes ut da
Da vil alt aha samlet seg
Det vil ikke være mye
Nå er det bare litt til, til alt
Jeg har samlet meg en masse
Jeg har hørt om et hopp nede i leia
Jeg har hørt at ballasten under er verden
Oga at verden er ett egg
Samlet tett mellom oss
Det spretter snart ut
Rundt som en dråpe som snur
Vi må samle oss nå
Vi må samle oss mer og strekke tunger
For å samle alle turers skur
Alle kvisters blader spør ikke
De vender imot det vi skal rekke før klokken slår
Der samles den ene kulen med den andre
Det lyser allerledes ut da
Da vil alt aha samlet seg
Det vil ikke være mye
Nå er det bare litt til, til alt
16.10.2010
Inngripnen
Serie bilder fra barndommens
Fanatiske renhet
Jeg var apen
Den vasket av seg pelsen
Lysbuens farger skjøt
Meg ned på åpen gate
Rennestenenes hullete gåter
Minnets siste omfavnelse
Byen min
Hva var det siste hun sa
Fanatiske renhet
Jeg var apen
Den vasket av seg pelsen
Lysbuens farger skjøt
Meg ned på åpen gate
Rennestenenes hullete gåter
Minnets siste omfavnelse
Byen min
Hva var det siste hun sa
Afghansk gutt
Steinen slynget ut
Noe annet i deg som
Fulgte den parallellt og rundt først
Landet i den skinnende by
Nå blinket den litt
Ufunklende
Som stjernene seinere
Løsrevet fra glass tanken
Høye over hodene våres
Jeg vet fortsatt hvor de er
Og ikke er
Fluene rundt kadaveret
Hjemmets slammer og mas
Noe annet i deg som
Fulgte den parallellt og rundt først
Landet i den skinnende by
Nå blinket den litt
Ufunklende
Som stjernene seinere
Løsrevet fra glass tanken
Høye over hodene våres
Jeg vet fortsatt hvor de er
Og ikke er
Fluene rundt kadaveret
Hjemmets slammer og mas
13.10.2010
Rom
Ved urnen, visnet
Blinde veksles vett
Viljen brettet noe
Hennes stemme la vern ved
Kastet slå over
Skinnenes klanger
Tunnel tørr grus
Blinde veksles vett
Viljen brettet noe
Hennes stemme la vern ved
Kastet slå over
Skinnenes klanger
Tunnel tørr grus
Mennesket
Andre folk i værelser
Inn mellom talløse gjerder
Bunnløse kratt funderinger
Uleste bokhyller i
Kjellere vinterlukt
Alt dette virker tomt
Enda noen steg videre
Så har vi jo deg
Selve solen mot glødepæren
Varme skyller i luften
Positivt og negativt til liv
Et lerret over himmelen
Som stopper akkurat der
Og dette trer av lettere
Enda milevis lenger enn alt
Inn mellom talløse gjerder
Bunnløse kratt funderinger
Uleste bokhyller i
Kjellere vinterlukt
Alt dette virker tomt
Enda noen steg videre
Så har vi jo deg
Selve solen mot glødepæren
Varme skyller i luften
Positivt og negativt til liv
Et lerret over himmelen
Som stopper akkurat der
Og dette trer av lettere
Enda milevis lenger enn alt
17.09.2010
Verden er et egg
De menneskelige perspektiver som dras fra hverandre danner en sirkel mellom seg hvis de peker direkte fra hverandre (med overlappende medianer) og virker på hverandre med kraft formet som et konstant felt i perspektivenes retning. Altså hvis perspektiver dras fra hverandre mens de er vendt mot hverandre og tenkes å virke på hverandre med den samme konstanten danner de en sirkeltendens mellom seg. Denne konstanten blir: at vinkeles median er overlappende og kraft påføres fra begge sider i perspektivenes form. Hvis disse kreftene avviker fra hverandre, vil sirkelen eller oppholdet bli gradvis mer eggeformet og gradvis forme et tredje perspektiv, men aldri helt. Egge/sirkelformen blir kun en faktisk
og ikke bare en matematisk struktur hvis den konstante kraften fyller hele perspektivet i begge perspektivene.Hvis perspektivenes sfæreform motsier seg selv fra alle sider får man sfærer i mellom forutsatt av krefene er like sterke. Hvis ikke får man det vi har nå, nemlig et egg.
og ikke bare en matematisk struktur hvis den konstante kraften fyller hele perspektivet i begge perspektivene.Hvis perspektivenes sfæreform motsier seg selv fra alle sider får man sfærer i mellom forutsatt av krefene er like sterke. Hvis ikke får man det vi har nå, nemlig et egg.
13.09.2010
God aften
1. (Disse setningene prøver å kartlegge basisen for opplevd eksistens i et semantisk rammeverk)
2. Hvis noe skulle eksistere må det gå utenfor en singularitet
3. En singularitret alene er tom
4. To motstridende singulaiteter blir også begivenhetsløst uten forhold mellom seg
5. Singularitetene må ha flere bindinger mellom hverandre for å eksistere uten begivenehetsløshet
6. De må eksistere som objekter for en anskuelse
7. Denne anskuelsen kan selv sies å være et objekt
8. Anskuelsen må plassere dem i forhold til hverandre
9. I virkeligheten kan det tenkes å være flere anskuelser
10. Disse tenkes vesentligst som tilhørende objektene
11. Om anskuelsen er delt, kan det ikke anskues, da den er en nødvendighet for
objektenes eksistens hver for seg eller i sameksistens, man kan tenke seg at anskuelsen er delt, men kun som to distinkte objekter og da ikke sameksisterende
12. Anskuelsen må tillegge objektene egenskaper for at singularitetene skal ha meningsfull sameksistens
13. Disse egenskapene må representeres et sted
14. Disse egenskapene er blant annet en klassifisering av dem som objekter med forskjellig valør
15. Denne valøren åpner for uendelig variasjon
16. Anskuelsesobjektene kan sies å være enkle eller singulære, men med
forskjellig valør
17. Disse objektene kan ikke anskues fullstendig, da anskuelsen må sees adskilt fra singularitetene
18. En fullstendig anskuelse kan sies å være singulær
19. Stedet hvor anskuelsen representeres er singulær eller delt fra det anskuendes total, men er ikke en singularitet da den må tenkes å ha et uendelig antall valører for å kunne representere singularitetenes forhold til hverandre.
20. Hvis singularitetenes antall er uendelig kan de sies å være valører for noe annet
21. En valør er en parallell form for singularitet
22. Denne singulariteten kan sies å være objekt for sin egen anskuelse som er adskilt fra de andre anskuelsene
23. Anskuelsenes indre forhold/valør kan angis i kurver, men ikke i linjer
24. Objektene kan tenkes å opptre på linjer
25. Valører linjer og kurver er tendenser i anskuelsen
26. Linjene kan tenkes å være et tidløst objekt
27. Kurvene kan tillegges tid
28. Linjene kan tenkes å være tidløse
29. Tiden kan byttes ut med valører
30. Linjene kan byttes ut med valører
31. Disse valørene blir egenskaper ved objekter adskilt fra hverandre
32. Kurvene er anskuelser som ikke kan tenkes adskilt fra hverandre
33. De forskjellige avgrensningene som karakteriserer kurvene er linjenes formål og de avgrensede anskuelsens endelige valører
34. Objektene blir da singularitetene, anskuelsen og valørene.
35. Dybden av singularitetene er forandelig og en valør ved anskuelsen basert på tidligere valører av singulariteters dybde og plassering i forhold til hverandre på sitt plan av anskuelsen
36. Dybden er valørenes plan i anskuelsen
37. Valøren avgjøres av singularitetenes innbyrdes forhold
38. Valøren kan sies å være konstant eller forandelig basert på andre valører
39. Til dybden hører antall og innbyrdes forhold i singularitetene
40. I anskuelsen kan disse sies å være inni og rundt hverandre, så vel som plassert utenfor hverandre eller begge deler, her er anskuelsen singulariteten overskridende og allegorisk, valørene kan sies å bli bestemt av anskuelsen og singularitetene i overenstemmelse
41. Her anskues alytså to plan, det billedlige og det faktiske
42. Til det faktiske hører singularitetene
43. Til det billedlige hører valørene
44. Anskuelsen bestemmer valøren på bakgrunn av disse motstående elementene
45. Valørene avgjøres av kontrasterende eller avvikende tendenser
46. Forståelsen er avhengig av begge plan
47. Valørene kan avgjøre om noe er sammenhengende eller ikke
48. Det finnes parallelle valører uavhengig av hverandre
49. Alle valører kan sies å være avhengige av hverandre eller ikke
2. Hvis noe skulle eksistere må det gå utenfor en singularitet
3. En singularitret alene er tom
4. To motstridende singulaiteter blir også begivenhetsløst uten forhold mellom seg
5. Singularitetene må ha flere bindinger mellom hverandre for å eksistere uten begivenehetsløshet
6. De må eksistere som objekter for en anskuelse
7. Denne anskuelsen kan selv sies å være et objekt
8. Anskuelsen må plassere dem i forhold til hverandre
9. I virkeligheten kan det tenkes å være flere anskuelser
10. Disse tenkes vesentligst som tilhørende objektene
11. Om anskuelsen er delt, kan det ikke anskues, da den er en nødvendighet for
objektenes eksistens hver for seg eller i sameksistens, man kan tenke seg at anskuelsen er delt, men kun som to distinkte objekter og da ikke sameksisterende
12. Anskuelsen må tillegge objektene egenskaper for at singularitetene skal ha meningsfull sameksistens
13. Disse egenskapene må representeres et sted
14. Disse egenskapene er blant annet en klassifisering av dem som objekter med forskjellig valør
15. Denne valøren åpner for uendelig variasjon
16. Anskuelsesobjektene kan sies å være enkle eller singulære, men med
forskjellig valør
17. Disse objektene kan ikke anskues fullstendig, da anskuelsen må sees adskilt fra singularitetene
18. En fullstendig anskuelse kan sies å være singulær
19. Stedet hvor anskuelsen representeres er singulær eller delt fra det anskuendes total, men er ikke en singularitet da den må tenkes å ha et uendelig antall valører for å kunne representere singularitetenes forhold til hverandre.
20. Hvis singularitetenes antall er uendelig kan de sies å være valører for noe annet
21. En valør er en parallell form for singularitet
22. Denne singulariteten kan sies å være objekt for sin egen anskuelse som er adskilt fra de andre anskuelsene
23. Anskuelsenes indre forhold/valør kan angis i kurver, men ikke i linjer
24. Objektene kan tenkes å opptre på linjer
25. Valører linjer og kurver er tendenser i anskuelsen
26. Linjene kan tenkes å være et tidløst objekt
27. Kurvene kan tillegges tid
28. Linjene kan tenkes å være tidløse
29. Tiden kan byttes ut med valører
30. Linjene kan byttes ut med valører
31. Disse valørene blir egenskaper ved objekter adskilt fra hverandre
32. Kurvene er anskuelser som ikke kan tenkes adskilt fra hverandre
33. De forskjellige avgrensningene som karakteriserer kurvene er linjenes formål og de avgrensede anskuelsens endelige valører
34. Objektene blir da singularitetene, anskuelsen og valørene.
35. Dybden av singularitetene er forandelig og en valør ved anskuelsen basert på tidligere valører av singulariteters dybde og plassering i forhold til hverandre på sitt plan av anskuelsen
36. Dybden er valørenes plan i anskuelsen
37. Valøren avgjøres av singularitetenes innbyrdes forhold
38. Valøren kan sies å være konstant eller forandelig basert på andre valører
39. Til dybden hører antall og innbyrdes forhold i singularitetene
40. I anskuelsen kan disse sies å være inni og rundt hverandre, så vel som plassert utenfor hverandre eller begge deler, her er anskuelsen singulariteten overskridende og allegorisk, valørene kan sies å bli bestemt av anskuelsen og singularitetene i overenstemmelse
41. Her anskues alytså to plan, det billedlige og det faktiske
42. Til det faktiske hører singularitetene
43. Til det billedlige hører valørene
44. Anskuelsen bestemmer valøren på bakgrunn av disse motstående elementene
45. Valørene avgjøres av kontrasterende eller avvikende tendenser
46. Forståelsen er avhengig av begge plan
47. Valørene kan avgjøre om noe er sammenhengende eller ikke
48. Det finnes parallelle valører uavhengig av hverandre
49. Alle valører kan sies å være avhengige av hverandre eller ikke
04.09.2010
Ces
Ego cogito ergo sum
Jeg tenker altså er jeg
Det at jeget opplever noe er alt
Livet er en prosess
Det finnes noe jeget forholder seg til
I dette settet setninger prøver jeg å holde meg til en type tanke. I den første formuleringen har forfatteren forsøkt å uttrykke det han kom frem til at var det eneste mennesket kunne være sikker på. Altså at noe opplever eller forholder seg til noe, et ego, eller en bevisst entitet som tenker.
Etter denne tanken ble formulert har vi som tenker kanskje kommet til noen flere sikre tanker for tenkeren. Noe blir altså tenkt. Det kan være egoet selv som tenker på seg selv. Egoet skulle da være alt man kunne være sikker på at man tenkte etter setningens antydning. Det blir derfor en eksklusiv konklusjon om tanken basert på tankens utgangspunkt. Det er alt man kan være helt sikker på at kan tenkes alltid. Tanken er tankens eneste sikkerhet. Egoet er egoets eneste visshet.
Hva med å begrense seg til ”Du ser?” Du leser?” Du oppfatter?” ”Noe finnes?” ”Dette her?” ”Det?”. Alt annet ville kanskje da være tilfeldig og udefinerbart. Etter min erfaring synes den å fortsette å være en erfaring og et erfarende punkt som forholder seg erfarende til noe annet. Dette punktet er kanskje da egoet, eller cogitoet og det er ergo kanskje alt.
Noe i meg tviler, skal opphavsmannen til setningen en gang ha utrykkt det. Da var det visstnok alt han satt igjen med. Tar tanken kankje plass eller tid til noen sikker grad? Er disse tankene da eventuellt mulige å tenke adskilt fra hverandre? Er egoet et kompleks med en definerbar sammensetningsmåte? Er setningen bare en affirmasjon om at vedkommende måtte tenke seg om før han skrev? Kan det være så enkelt kanskje? Disse vinklingene var da ikke tale på å ha klart for seg.
Tvil
Hva får egoet til å konkludere? Tvilen? Nei, tvilen konkluderer vel ikke? Den mistror og luker ut tulletanker for å dyrke sine egne, mer sikre tanker. Da må det vel være noe bak tanken som konkluderer og tankens oppgave må være å tvile på konklusjonene. Hva det konkluderende er, er udefinerbart, men er kanskje like fullt, og hevder derfor det? Alt dette noe dristet seg til å si, eller representere syntes tomt eller løst eller uformelig. Tvilen kunne derfor her ikke ha blund for øyet så å si, uten å selv slutte å eksistere for noe bedre eller ihvertfall likestilt. Den dristet seg til å konkludere med et nei, og at da var all meningsfull diskusjonen over fordi det som kunne tenkes å være hevet over tvil, kanskje bare var narrespill og lureri. Noe kunne sies å villede den tenkende og presse det, slik at det ikke ville si noe som helst mer. Noe som virker på noe på en slik måte og får ut en liten lyd, eller en reaksjon som så kunne omsettes til et språk, som i sin tur var meningsløst.
Det er liksom ikke noe som omsettes til språk, det kan vi ikke være sikre på, det er bare denne ene setningen som kan sies å eksistere i sannhet. Alt annet kan være feil. Derav tvilens primærrolle blant tankene. Tvil er liksom sant og utvilsomt. Tenkeren lirker inn en tvil på absolutt alt bortsett fra tvilen. Du kan få setningen forelest høyt, med tegnspråk, brev, eller offisielt skriv, men det er fortsatt bare "cogito setningen" du kan være sikker på. Hva om noen sier den er gal. Tviler de ikke? Eksisterer de ikke? Er de gale? Er liksom ikke tvil galt, når alt den gjør er å falsifisere alt annet enn at noe tviler, til og med at dette noe er legitimt og utvilsomt? Kan vi ikke tenke utenfor tanken? Er tanken da noe særlig? Tanken er da kun tvil om seg selv. Det kan ikke gå an å konkludere med noe mer. Tvil er den eneste konklusjon.
Jeg synes uansett jeg kan si at jeg er enig i at setningen er fengende og plagsom og fin og smart på en gang. Jeg liker setningen. Jeg liker sære ting. De kan tenkes, derfor liker jeg dem. Alt som kan tenkes eksisterer, alt i alt. Det finnes noe i alt. Alt finnes liksom da i alt. I den grad det finnes. Så lenge de kan inneholde setningen også, finnes det. Hvis ikke eksisterer de ikke. Spørsmålet kan fort bli om det var så lurt å si det var egoet som tenkte det og ikke summen som skapte egoet. Da ville det hele blitt livsbejaende og inkluderende.
Man kan da si at det virker som om det er noe som er smått og noe som er stort. At egoet er smått og at alt er stort. Hvis man tenkte alt på en gang ville egoet blitt stort. Kan man sies å tenke ”mer?” blir vel spørsmålet som skal utsettes for tvil da. Ikke i henhold til setningen, men dog. I den finnes det ikke noe spesielt man tenker på. Det finnes ikke noe som konkluderer noe om noe fordi det ikke utelukker noe.
Det må finnes noe det utelukker da kanskje? Fordi tvil liksom utelukker? Utover det finnes det ikke noe. Man tenker med andre ord på en måte mindre og mindre etter som tida går, helt til tiden stopper og alt opphører å eksistere. Man blir kankje da lat, oppblåst og selvhøytidelig, når Tanken er alt. Tanken en grunnen til å tenke, for det virker som om tanken holdes i gang av noe annet. Det som ikke er tenkt ennå.
Noe tenker tanken og tanken tenkes om noe. Noe forandrer seg og blir noe etter å ha gått gjennom noe. Noe er i bevegelse da kanskje, eller i affekt over noe. Noe er i gjerde. Husker dette noe noe? Blir det større av å huske, eller mindre? Alt sies altså å kunne tenkes på bakgrunn av sin eksistens av tenkbarhet. Det er tenkbart også, ikke bare tanker.
Jeg gir vel ikke mening lenger når jeg må tenke alt for å kunne konkludere på bakgrunn av meg. Mening finnes ikke annet enn på bakgrunn av å tenke det da altså. Det gir mening at jeg er tung. Jeg føler meg tung. Er tyngde da en tanke? Hva med når jeg svømmer? Jeg kan ikke drikke øl eller røyke når jeg svømmer, men heller ikke tenke noe særlig godt. Jeg bare svømmer da. Til jeg blir sliten og gir opp. Opplevelsen må da være en tanke. Jeg tror jeg ender opp med å si at jeg tenker, og at jeg tenker innenfor rammene av alt tenkelig og at jeg ikke kunne eksistert i ingenting, fordi jeg er noe og det finnes ingen kjerne i meg hvor jeg ikke er meg lenger. Egoet mitt er befestet av tanker på andre og tankene mine formuleres på språk og i handlinger for andre. Egoet kan derfor sies å være betonet av å være avhengig av andre mennesker for å tenke med noen særlig kraft.
Mine tanker synes kun å gi mening når de synes å kunne gi mening og tenkes av andre. De kan tenkes i enerom, men oppfattes bare i sannhet av andre. Derfor bør jeg tvile på til og med det at jeg tenker. Jeg kan gjøre meg bevisst alle mine virkelige handlinger ved å tenke og tvile på de på forskjellige måter. Jeg kan være helt ubevisst noen ting som jeg en gang var bevisst. Det ubevisste må være det som da lagrer mine "ikke tanker", eller usannheter. Tvilen må være måten å bli kvitt med dem. Å tenke en tanke to ganger er altså fint. Den er sand og gir en følelse av trygghet, men også minnet av erfaring av håpløshet, selv om den ikke gir mening lenger. Trygghet av rom og av trengsel (takk til Lars Åsmund) må fortsatt alltid være objekter for tvil. Frihet og tvang er kanskje da det samme, fordi de er tanker og tanker er alt. Finnes det tanker som ikke kan tenkes, og hvis de kunne det, ville de da være det samme som de var før de ble tenkt? Det er det tvilsomt at de finnes, men ikke umulig og derfor bør vi fortsett å tvile altså. For senere å kunne tvile på noe annet. Hva er tanken da, hvis den også selv er unik og ikke kan sies å forholde seg til seg selv og det å være tanke på samme måte som før? Er egoet en tanke? Er tanken et ego? Finnes det derfor flere ego eller intet ego? Det er noe som tenker noe som tenker noe. Men noe forandrer seg allikevel hver gang.
Derfor forandrer også tanken seg som betinget av noe som fortsatt tenker det. Hva om hele tanken bare er tom og må tenkes om igjen og om igjen for å i det hele tatt være en tanke. Hvor liten er den tanken som sier alt uten å si noe om alt, ei heller om det som sier noe? Eksisterer den? Tankene måtte da bare vokse etter det. Jeg tviler uansett på at setningen uttrykker en tanke, selvfølgelig uten å konkludere med noe. Det som er tydelig er at noe er galt, helt til det er tvilt på og da ikke lenger trenger å tenkes. Minnet er fortid, tvilen er fremtid. Eksistensen betinges av tvil, men setningen i seg selv er meningsløs.
Jeg tenker altså er jeg
Det at jeget opplever noe er alt
Livet er en prosess
Det finnes noe jeget forholder seg til
I dette settet setninger prøver jeg å holde meg til en type tanke. I den første formuleringen har forfatteren forsøkt å uttrykke det han kom frem til at var det eneste mennesket kunne være sikker på. Altså at noe opplever eller forholder seg til noe, et ego, eller en bevisst entitet som tenker.
Etter denne tanken ble formulert har vi som tenker kanskje kommet til noen flere sikre tanker for tenkeren. Noe blir altså tenkt. Det kan være egoet selv som tenker på seg selv. Egoet skulle da være alt man kunne være sikker på at man tenkte etter setningens antydning. Det blir derfor en eksklusiv konklusjon om tanken basert på tankens utgangspunkt. Det er alt man kan være helt sikker på at kan tenkes alltid. Tanken er tankens eneste sikkerhet. Egoet er egoets eneste visshet.
Hva med å begrense seg til ”Du ser?” Du leser?” Du oppfatter?” ”Noe finnes?” ”Dette her?” ”Det?”. Alt annet ville kanskje da være tilfeldig og udefinerbart. Etter min erfaring synes den å fortsette å være en erfaring og et erfarende punkt som forholder seg erfarende til noe annet. Dette punktet er kanskje da egoet, eller cogitoet og det er ergo kanskje alt.
Noe i meg tviler, skal opphavsmannen til setningen en gang ha utrykkt det. Da var det visstnok alt han satt igjen med. Tar tanken kankje plass eller tid til noen sikker grad? Er disse tankene da eventuellt mulige å tenke adskilt fra hverandre? Er egoet et kompleks med en definerbar sammensetningsmåte? Er setningen bare en affirmasjon om at vedkommende måtte tenke seg om før han skrev? Kan det være så enkelt kanskje? Disse vinklingene var da ikke tale på å ha klart for seg.
Tvil
Hva får egoet til å konkludere? Tvilen? Nei, tvilen konkluderer vel ikke? Den mistror og luker ut tulletanker for å dyrke sine egne, mer sikre tanker. Da må det vel være noe bak tanken som konkluderer og tankens oppgave må være å tvile på konklusjonene. Hva det konkluderende er, er udefinerbart, men er kanskje like fullt, og hevder derfor det? Alt dette noe dristet seg til å si, eller representere syntes tomt eller løst eller uformelig. Tvilen kunne derfor her ikke ha blund for øyet så å si, uten å selv slutte å eksistere for noe bedre eller ihvertfall likestilt. Den dristet seg til å konkludere med et nei, og at da var all meningsfull diskusjonen over fordi det som kunne tenkes å være hevet over tvil, kanskje bare var narrespill og lureri. Noe kunne sies å villede den tenkende og presse det, slik at det ikke ville si noe som helst mer. Noe som virker på noe på en slik måte og får ut en liten lyd, eller en reaksjon som så kunne omsettes til et språk, som i sin tur var meningsløst.
Det er liksom ikke noe som omsettes til språk, det kan vi ikke være sikre på, det er bare denne ene setningen som kan sies å eksistere i sannhet. Alt annet kan være feil. Derav tvilens primærrolle blant tankene. Tvil er liksom sant og utvilsomt. Tenkeren lirker inn en tvil på absolutt alt bortsett fra tvilen. Du kan få setningen forelest høyt, med tegnspråk, brev, eller offisielt skriv, men det er fortsatt bare "cogito setningen" du kan være sikker på. Hva om noen sier den er gal. Tviler de ikke? Eksisterer de ikke? Er de gale? Er liksom ikke tvil galt, når alt den gjør er å falsifisere alt annet enn at noe tviler, til og med at dette noe er legitimt og utvilsomt? Kan vi ikke tenke utenfor tanken? Er tanken da noe særlig? Tanken er da kun tvil om seg selv. Det kan ikke gå an å konkludere med noe mer. Tvil er den eneste konklusjon.
Jeg synes uansett jeg kan si at jeg er enig i at setningen er fengende og plagsom og fin og smart på en gang. Jeg liker setningen. Jeg liker sære ting. De kan tenkes, derfor liker jeg dem. Alt som kan tenkes eksisterer, alt i alt. Det finnes noe i alt. Alt finnes liksom da i alt. I den grad det finnes. Så lenge de kan inneholde setningen også, finnes det. Hvis ikke eksisterer de ikke. Spørsmålet kan fort bli om det var så lurt å si det var egoet som tenkte det og ikke summen som skapte egoet. Da ville det hele blitt livsbejaende og inkluderende.
Man kan da si at det virker som om det er noe som er smått og noe som er stort. At egoet er smått og at alt er stort. Hvis man tenkte alt på en gang ville egoet blitt stort. Kan man sies å tenke ”mer?” blir vel spørsmålet som skal utsettes for tvil da. Ikke i henhold til setningen, men dog. I den finnes det ikke noe spesielt man tenker på. Det finnes ikke noe som konkluderer noe om noe fordi det ikke utelukker noe.
Det må finnes noe det utelukker da kanskje? Fordi tvil liksom utelukker? Utover det finnes det ikke noe. Man tenker med andre ord på en måte mindre og mindre etter som tida går, helt til tiden stopper og alt opphører å eksistere. Man blir kankje da lat, oppblåst og selvhøytidelig, når Tanken er alt. Tanken en grunnen til å tenke, for det virker som om tanken holdes i gang av noe annet. Det som ikke er tenkt ennå.
Noe tenker tanken og tanken tenkes om noe. Noe forandrer seg og blir noe etter å ha gått gjennom noe. Noe er i bevegelse da kanskje, eller i affekt over noe. Noe er i gjerde. Husker dette noe noe? Blir det større av å huske, eller mindre? Alt sies altså å kunne tenkes på bakgrunn av sin eksistens av tenkbarhet. Det er tenkbart også, ikke bare tanker.
Jeg gir vel ikke mening lenger når jeg må tenke alt for å kunne konkludere på bakgrunn av meg. Mening finnes ikke annet enn på bakgrunn av å tenke det da altså. Det gir mening at jeg er tung. Jeg føler meg tung. Er tyngde da en tanke? Hva med når jeg svømmer? Jeg kan ikke drikke øl eller røyke når jeg svømmer, men heller ikke tenke noe særlig godt. Jeg bare svømmer da. Til jeg blir sliten og gir opp. Opplevelsen må da være en tanke. Jeg tror jeg ender opp med å si at jeg tenker, og at jeg tenker innenfor rammene av alt tenkelig og at jeg ikke kunne eksistert i ingenting, fordi jeg er noe og det finnes ingen kjerne i meg hvor jeg ikke er meg lenger. Egoet mitt er befestet av tanker på andre og tankene mine formuleres på språk og i handlinger for andre. Egoet kan derfor sies å være betonet av å være avhengig av andre mennesker for å tenke med noen særlig kraft.
Mine tanker synes kun å gi mening når de synes å kunne gi mening og tenkes av andre. De kan tenkes i enerom, men oppfattes bare i sannhet av andre. Derfor bør jeg tvile på til og med det at jeg tenker. Jeg kan gjøre meg bevisst alle mine virkelige handlinger ved å tenke og tvile på de på forskjellige måter. Jeg kan være helt ubevisst noen ting som jeg en gang var bevisst. Det ubevisste må være det som da lagrer mine "ikke tanker", eller usannheter. Tvilen må være måten å bli kvitt med dem. Å tenke en tanke to ganger er altså fint. Den er sand og gir en følelse av trygghet, men også minnet av erfaring av håpløshet, selv om den ikke gir mening lenger. Trygghet av rom og av trengsel (takk til Lars Åsmund) må fortsatt alltid være objekter for tvil. Frihet og tvang er kanskje da det samme, fordi de er tanker og tanker er alt. Finnes det tanker som ikke kan tenkes, og hvis de kunne det, ville de da være det samme som de var før de ble tenkt? Det er det tvilsomt at de finnes, men ikke umulig og derfor bør vi fortsett å tvile altså. For senere å kunne tvile på noe annet. Hva er tanken da, hvis den også selv er unik og ikke kan sies å forholde seg til seg selv og det å være tanke på samme måte som før? Er egoet en tanke? Er tanken et ego? Finnes det derfor flere ego eller intet ego? Det er noe som tenker noe som tenker noe. Men noe forandrer seg allikevel hver gang.
Derfor forandrer også tanken seg som betinget av noe som fortsatt tenker det. Hva om hele tanken bare er tom og må tenkes om igjen og om igjen for å i det hele tatt være en tanke. Hvor liten er den tanken som sier alt uten å si noe om alt, ei heller om det som sier noe? Eksisterer den? Tankene måtte da bare vokse etter det. Jeg tviler uansett på at setningen uttrykker en tanke, selvfølgelig uten å konkludere med noe. Det som er tydelig er at noe er galt, helt til det er tvilt på og da ikke lenger trenger å tenkes. Minnet er fortid, tvilen er fremtid. Eksistensen betinges av tvil, men setningen i seg selv er meningsløs.
03.09.2010
Speisa, om enn noe forskjønnet.
(Skrevet mens jeg var innlagt på lovisenberg sykehus med psykose)
Piller
Det er helt tydelig at LSD og dopet i hippiebevegelsen resulterte i et slags hopp for kunsten med Jimi Hendrix, The Beatles, cool jazzen og pop arten. I den tidligere så stringente billedkunsten så man bevisst stupiditet og man sporet total oppløsning i populærmusikken . Dette var ikke nødvendigvis (bare) pga. ruseffekten til utøverene og ny feng shui, men også mer implisitt pga. det bevisst lekende brudd med stive undertrykkende tendenser i kultur og samfunnslivet. Børscracket 1980 var muligens et slags harakiri i kald beregning. De tydelige nye tendensene truet børsenes livsgrunnlag i planordnet arbeidstid, lønnforhøyelser og den slags verdiskapning.
Hitler trengte her også sin motvekt i fornuftstridighet og ekstremitet og fikk det i sin samtidige Gandhi. I rockens psychedelia og fri kjærlighet strømningene fikk dette kanskje sin forløsning i vesten. (Ikke at Hitler ikke leide horer, som han nok elsket etter hele sitt svarte hjerte.) Nå er det vel på tide at ungdommen blir noe nytt igjen, skjønt jeg ser ikke for mange levedyktige alternativer. Hvorfor er psykologene etter 1930 blitt en gjeng puggende nerder og slipskledte, når Freud også var en gift horebukk og visjonær på kokain og sigarer? Hvor er våre revolusjonære eller kreative nytenkere i noe henseede? Er vi blitt late hverdagshumorister, som kun venter på at biologene skal betales for å gen spleise oss et nytt evolusjonstrinn? Behovet for medmenneskelig forståelse må uansett være stort. Har det egentlig skjedd så mye under tiden siden man oppdaget det underbevisste i 1900? Dette kan være ubehagelig å tenke på. Jeg har sett mange resultater av "underbevisstheten" i min håndfull nære venneforhold på kloss hold og lest en del på kryss og tvers av åndslivet. Som pasient og medmenneske liker jeg spesielt ikke den økte tendensen til generell kalkulert eller betinget følelsesløshet den nye psykiatriske vendingen resulterer i. Er denne steriliteten et resultat av crop circle. fenomenet og en slags religiøs ekstremisme? Det virker på meg som om tiden er blitt så hastig og matematisk at den snart vil snu, og universet vil begynne å hente oss inn igjen.
Man kunne tenke seg at vi trenger medikamentell hjelp for å hente inn kreativiteten fra 60 tallet. Mitt råd er dog å uansett for all del å holde deg for god for plata og pilleknaskingen den representerer. Det man trenger er litt tro på din udødelige sjels navnløse kjærlighet, en slags kompromissløs dragning mot det gode og samtidig vekk fra det gamle. Slik alle kreative mennesker bør forholde seg innimellom. Kreativitet er i sin essens tilpasning og utfordrer sikkert også genenes potensiale. Psyken er mer som en plante enn den greske sommerfuglen som ga den sitt navn og trenger stabilitet i sine krumspring. Desto mer i sine krisesituasjoner. Jeg tror den heldigste lemningen fra 60 tallet i så måte er meditasjonen og kontemplasjonens økende aktualitet, som inntrådte på et tematisk område der man før det bare hadde hørt om kannibaler og tigere. Kall det gjerne utenomvestlig filantropi.
De tunge institusjonelle og mer frittstående kjemiske "snarveiene" man selger er ikke mye å samle på og bringer lite nytt for sinnet, uansett mengde og slag. Det har dessuten resultert i et internasjonalt lovløst marked og døgnåpent utendørs venterom på sykehusplasser, metadon ol. (direkte eller inndirekte) Miljøer hvor det skorter mest på klemmer ladet med livets rett og all medmenneskelig forståelse. Dette kan ganske enkelt læres, gratis, naturlig og til hjemmebruk og flerbruk som den underbevisste motvekten til en åpenlys levede katakombe av sykkeltyver og vektere.
Oslo sentrum er ihvertfall blitt en knapt nok ironisk, men likevel uoversiktlig grå mos av gateselgere og pushere, prostituerte, politimenn, politikere og andre psykologisk gjennomutdannet sammensatte statsannsatte menn og kvinner. De selger dog ikke freuds favoritt kokain på plata. Bare Nazidopet amfetamin, som Hitler brukte selv, på troppene sine og den homofile "maktteoretiekeren" Foucault brukte for å skjerpe sin skaperkraft. Kennedy fikk det også mot sin narkolepsi. Der selges millionverdier med talibandopet heroin og på andre siden av gaten apotekvarene man trenger for å få det i seg.
Post 4
En ting som synes meg sikkert er i alle fall at på Lovisenberg sykehus nå er over halvparten av de ansatte ved psykiatrisk akutt post 4 ansatt for å dekke gulvarealet i en alt for luftig arkitektur. Den er enda større enn post 3.
Der ter de seg som en liten termittue som overtar et skogholt med engangspenner og påklistrede oppovermunner. De tør så vidt å ta deg i hånden. Postlegen er selvfølgelig en medisinsk utdannet mann, rød som et solsengmareritt eller noe som minner om et blodtrykk langt over normalen. Denne typen kompleksjon virker opphissende på psyken. Dette på en post med potensiellt hyperventilerende pasienter. Alfahanner på over femti ved psykiatriske poster burde nok bruke pudder på jobb og gått like fort i gangene som de andre. Skjønt de beveger seg til hans tvilsomme forsvar knapt utenfor det avstengte kontoret. Det ser ut som om de foranstalter en beleiring el. Han jobber uansett virkelig som en helt over de hundrevis av meterene gulvplass og alle de ansatte ser ut til å være i god fysisk form.
Hvordan skal man benhandle de følelsesskadde/følsomme/overdrevet forsiktige innlagte når det råder en kun prosentvis sjanse for å oppnå fysisk kontakt med noen, og det ved denne datamaskinen? Er det kanskje derfor jeg sitter her for tredje gang med denne teksten, nå som alle som kan skriftlig norsk har gått hjem og latt meg i fred, For liksom å få en klem? Er dette et resultat av manglende kroppskontakt med annet en tastaturet, og et slags jomfruelig rop om hjelp? Jeg anser meg like fullt gradvis mer følelsesmessig handicapet pga. alle de jevnaldrede sivilkledte sosionomfrøknene som går forbi tredve ganger om dagen hver uten meg bevisst å være innenfor armlengdes avstand. Herved presentert: sosialfobiens mekka.
Panikk grep uansett først da jeg ble henstilt et tilsynelatende feilslått tvangsmedisineringsvedtak. Da fikk jeg heller ikke skikkelig trøst. Bare en halvhjertet "jeg forstår" og noen påminnelser om at tvangsmedisinerings "tilbudet" deres står ved like og at jeg kunne dope meg ned og gå på rommet hvis jeg var snill. Jeg endte selvfølgelig opp med å mase om den første valiumen min på fem år. Vedtaket anses av meg som feilslått etter responsen på et seks siders langt brev som jeg "fremførte" for den nerdete overlegen. "Tankesettet" mitt ble til og med med en halvhemmelig gest etterhvert tilgodesett. Nervene det skapte minnet om elektrosjokk. Det er klart jeg trengte faste rammer, men kompetansen til å tilby noen var kun nominell.
Dette er selvfølgelig ikke nok til at de ansatte nå behandler meg som et vesen fra jorda enda. Sikkert fordi jeg fortsatt mediterer og slapper av. Kanskje skulle jeg uansett mottat deres heroinliknende neuroleptikum for å ha noe underholdning for meg selv? (Nå tar jeg til slutt i mot medisinene fordi tilbudet kom fra et medmenneske, men jeg tror fortsatt et disiplinært opplegg med meditasjon og kreativitet kunne tatt plassen til medisinene. Det er selvfølgelig ingen tyngde i argumentet i møte med psykiatrisk medisinpensum og tilbehør, men jeg tror mye annet, som er langt billigere kunne gjort nytta.)
Jeg ble innlagt for å ha ruset meg. De ansatte forståsegpåerne og millionærene her mente ettertrykkelig at det var alt jeg hadde fått til på mange år. De eneste psykoseliknende symptomene jeg til dels kan mistenke jeg har hatt siden innlegellsen, blir borte når jeg får snakke normalt med noen som ikke dømmer meg eller er redde for meg og alt som kan feile meg. Noen av disse finnes også i oslo sentrum, som uvitende små oaser. Resten av symptomene ved innleggelsen roet seg betraktelig ved nyktringen fra festen kvelden før. Disse "symptomene" hadde ikke etterskjelv en gang. Ikke så mye som et hikst. Misforstå meg rett. Jeg har også etter medisineringen inntrådte hatt best resultater på psyken med puste og konsentrasjons øvelser, samt kreativitet, sosial omgang og annet ergo-opplegg. Sjokkopplevelsen med tvagsvedtakene fikk meg inn i et krampeaktig møte mellom meg selv og min kompetanse, hvor jeg riktignok straks ble bedre, men det kunne nok hjulpet med at noen spurte meg pent om å tenke meg om og tok litt vennlig styring. Jeg har etter egen vurdering, som jeg får god backup på ikke psykose eller shcizofreni, men omsorgssvikt og post traumatisk stress. Det er klart jeg har en god fantasi, men det er intet lovbrudd.
Jeg ble innlagt etter en samtale med det jeg tror var en ganske så fornøyd behandler. Hennes kommentarer hadde stort sett vært "vi vet ikke hva vi kan gjøre for deg. Kanskje du vil ha en innleggelse?" Hvorpå vi ble enige om at "dette gikk greit" og avsluttet timen.
Den tredje konsultasjonen etter hennes fem ukers sommerferie gikk slik: Vi møttes og gikk i en annen retning enn vanlig. Inn i et stort rom med to dører, to skinnsofaer og et lite bord. Dette bestrødd med noen obligatoriske hemmelige papirer og en serviettholder små snyteservietter. Serviettholderen ble den første av slaget jeg benyttet meg av. Da selvfølgelig uten måtehold. På veggen var noen Ikea bilder, hvit tapet og en enfarget turkis greie i ramme. Den turkise firkanten ble min eneste trøst mens jeg ventet på innleggelsen. Med et brak dukket den polske vikarmedisineren opp. Hun etterlot meg alene i den ene sofaen og satte seg demonstrativ og med nærmere snitthøyden for menn ved siden av min andre rødmussede behandlerfrøken. Hun kom tilsynelatende ut av det blå for å legge meg inn. Det var til slutt godt å få grine litt. På veien ut la jeg godt an sykepleieren som fulgte meg ut.
Vikarpolakken klarte nok grovt å misforstå det jeg hadde sagt i den svarte skinnsofaen etter rapporten hennes å dømme. For nei, jeg ser meg ikke personlig ansvarlig for å gjøre slutt på krigen mellom Afghanistan og resten av verden. Det ville jo bare vært pur politisk galskap. Det ville i hvert fall blitt litt mye å håpe på når jeg bare kjenner en fem, seks afghanere og ingen i det norske forsvaret. Ei heller Drillo.
Det er akkurat som psykiatrien tror det er det samme å føle seg frustrert over rett og slett å bli dårlig behandlet og over en ubegrunnet tvangsinnleggelse er det samme som somfullbårne lammende psykoser. Dette syntes jeg var veldig rart. Jeg snakker her av allsidig psykotisk erfaring fra tenårene. Jeg vet godt hvordan en psykose fremtrer for meg og jeg føler meg bedre og mer tilpasningsdyktig nå enn på årevis, og får høre det tidvis av bekjente også. Dette selvfølgelig ved at de åpner munnen og snakker til meg.
Under psykosene mine klarte jeg stort sett ikke bevege meg og da ikke annet enn alene og inne i skyggen. Det vil si, ikke foran folk. Langt mindre stå på ett ben og flørte skamløst med dem, som jeg senere kunne ta meg i. Jeg mistenker fortsatt at den beste behandlingen hadde vært om jeg hadde kabel TV og tradisjonstro koblet meg til mediet hjemme i de mange stuene. Da ville jeg sikkert vært i jobb. For ingen på TV er late. Da ville det du leser nå kanskje liknet mer på sakspapirer.
Alt jeg er noe hysterisk og kanskje bekymret for, er å bli hørt som det hele mennesket jeg er med brennende meninger om alt over i ingen ting, med minner om Kafkas Prosessen. Jeg har til og med delhvis i sjokk truet med å gå hele rettens vei om de ikke trekker vedtakene sine mot meg. Dette kun for å slippe å ta de jævla pillene deres.
Hvorfor bruker de det gresk klingende ordet "psyko" og tekno ordet "neuro" i typebestemmelsen av den medisin de gir mot psykiske anomalier av verste sort? Det er ikke noe særlig. Det får meg uansett på en dårlig dag til å føle meg enda mer utafor og enda mer skyldig. Dette er følelsene jeg hadde sist jeg fikk symptomene de skulle dempe.
Jeg håper det er pga. en syk verden jeg blir stressa og ikke omvendt. Godt jeg har lest logikkpensum på fritiden. Hvis ikke er det mulig jeg ikke hadde sett hvilken vei dette gikk. Hvis ikke er det mulig den blinde måtte ledet den blinde, og jeg endte opp med å være den blinde. Logikk er noe de fleste nye akademikere ikke skjønner vitsen med, i følge mine beleste venner. Det kan bli et interessant skifte. Litt sånn tsjernobyl 2. Jeg prøver allikevel å bruke denne slitte påstanden: Logikken taler mot medisinselskapenes praksis og etisk taktikkeri. Så vidt jeg kan se da selvfølgelig.
Når skal noen av de ansatte her snart vise ekte følelser? Da uten å be meg gå på rommet og ruse meg. Det er ingen totalt meningsløs fritidssyssel, men dog noe av det sprøeste jeg kan huske å ha befattet meg med i livet mitt. Dette grenser til litt ubehagelig når jeg allerede nevnte Hitler tidligere i teksten. Ikke at jeg tror verden er romantisk nok for en ny Hitler for tiden. Jeg tror faktisk jeg bør holde meg i skinnet til fylkeslegen gir meg stempelet sitt på mandag og uansett si dette nok er en smule forskjønnet.
Piller
Det er helt tydelig at LSD og dopet i hippiebevegelsen resulterte i et slags hopp for kunsten med Jimi Hendrix, The Beatles, cool jazzen og pop arten. I den tidligere så stringente billedkunsten så man bevisst stupiditet og man sporet total oppløsning i populærmusikken . Dette var ikke nødvendigvis (bare) pga. ruseffekten til utøverene og ny feng shui, men også mer implisitt pga. det bevisst lekende brudd med stive undertrykkende tendenser i kultur og samfunnslivet. Børscracket 1980 var muligens et slags harakiri i kald beregning. De tydelige nye tendensene truet børsenes livsgrunnlag i planordnet arbeidstid, lønnforhøyelser og den slags verdiskapning.
Hitler trengte her også sin motvekt i fornuftstridighet og ekstremitet og fikk det i sin samtidige Gandhi. I rockens psychedelia og fri kjærlighet strømningene fikk dette kanskje sin forløsning i vesten. (Ikke at Hitler ikke leide horer, som han nok elsket etter hele sitt svarte hjerte.) Nå er det vel på tide at ungdommen blir noe nytt igjen, skjønt jeg ser ikke for mange levedyktige alternativer. Hvorfor er psykologene etter 1930 blitt en gjeng puggende nerder og slipskledte, når Freud også var en gift horebukk og visjonær på kokain og sigarer? Hvor er våre revolusjonære eller kreative nytenkere i noe henseede? Er vi blitt late hverdagshumorister, som kun venter på at biologene skal betales for å gen spleise oss et nytt evolusjonstrinn? Behovet for medmenneskelig forståelse må uansett være stort. Har det egentlig skjedd så mye under tiden siden man oppdaget det underbevisste i 1900? Dette kan være ubehagelig å tenke på. Jeg har sett mange resultater av "underbevisstheten" i min håndfull nære venneforhold på kloss hold og lest en del på kryss og tvers av åndslivet. Som pasient og medmenneske liker jeg spesielt ikke den økte tendensen til generell kalkulert eller betinget følelsesløshet den nye psykiatriske vendingen resulterer i. Er denne steriliteten et resultat av crop circle. fenomenet og en slags religiøs ekstremisme? Det virker på meg som om tiden er blitt så hastig og matematisk at den snart vil snu, og universet vil begynne å hente oss inn igjen.
Man kunne tenke seg at vi trenger medikamentell hjelp for å hente inn kreativiteten fra 60 tallet. Mitt råd er dog å uansett for all del å holde deg for god for plata og pilleknaskingen den representerer. Det man trenger er litt tro på din udødelige sjels navnløse kjærlighet, en slags kompromissløs dragning mot det gode og samtidig vekk fra det gamle. Slik alle kreative mennesker bør forholde seg innimellom. Kreativitet er i sin essens tilpasning og utfordrer sikkert også genenes potensiale. Psyken er mer som en plante enn den greske sommerfuglen som ga den sitt navn og trenger stabilitet i sine krumspring. Desto mer i sine krisesituasjoner. Jeg tror den heldigste lemningen fra 60 tallet i så måte er meditasjonen og kontemplasjonens økende aktualitet, som inntrådte på et tematisk område der man før det bare hadde hørt om kannibaler og tigere. Kall det gjerne utenomvestlig filantropi.
De tunge institusjonelle og mer frittstående kjemiske "snarveiene" man selger er ikke mye å samle på og bringer lite nytt for sinnet, uansett mengde og slag. Det har dessuten resultert i et internasjonalt lovløst marked og døgnåpent utendørs venterom på sykehusplasser, metadon ol. (direkte eller inndirekte) Miljøer hvor det skorter mest på klemmer ladet med livets rett og all medmenneskelig forståelse. Dette kan ganske enkelt læres, gratis, naturlig og til hjemmebruk og flerbruk som den underbevisste motvekten til en åpenlys levede katakombe av sykkeltyver og vektere.
Oslo sentrum er ihvertfall blitt en knapt nok ironisk, men likevel uoversiktlig grå mos av gateselgere og pushere, prostituerte, politimenn, politikere og andre psykologisk gjennomutdannet sammensatte statsannsatte menn og kvinner. De selger dog ikke freuds favoritt kokain på plata. Bare Nazidopet amfetamin, som Hitler brukte selv, på troppene sine og den homofile "maktteoretiekeren" Foucault brukte for å skjerpe sin skaperkraft. Kennedy fikk det også mot sin narkolepsi. Der selges millionverdier med talibandopet heroin og på andre siden av gaten apotekvarene man trenger for å få det i seg.
Post 4
En ting som synes meg sikkert er i alle fall at på Lovisenberg sykehus nå er over halvparten av de ansatte ved psykiatrisk akutt post 4 ansatt for å dekke gulvarealet i en alt for luftig arkitektur. Den er enda større enn post 3.
Der ter de seg som en liten termittue som overtar et skogholt med engangspenner og påklistrede oppovermunner. De tør så vidt å ta deg i hånden. Postlegen er selvfølgelig en medisinsk utdannet mann, rød som et solsengmareritt eller noe som minner om et blodtrykk langt over normalen. Denne typen kompleksjon virker opphissende på psyken. Dette på en post med potensiellt hyperventilerende pasienter. Alfahanner på over femti ved psykiatriske poster burde nok bruke pudder på jobb og gått like fort i gangene som de andre. Skjønt de beveger seg til hans tvilsomme forsvar knapt utenfor det avstengte kontoret. Det ser ut som om de foranstalter en beleiring el. Han jobber uansett virkelig som en helt over de hundrevis av meterene gulvplass og alle de ansatte ser ut til å være i god fysisk form.
Hvordan skal man benhandle de følelsesskadde/følsomme/overdrevet forsiktige innlagte når det råder en kun prosentvis sjanse for å oppnå fysisk kontakt med noen, og det ved denne datamaskinen? Er det kanskje derfor jeg sitter her for tredje gang med denne teksten, nå som alle som kan skriftlig norsk har gått hjem og latt meg i fred, For liksom å få en klem? Er dette et resultat av manglende kroppskontakt med annet en tastaturet, og et slags jomfruelig rop om hjelp? Jeg anser meg like fullt gradvis mer følelsesmessig handicapet pga. alle de jevnaldrede sivilkledte sosionomfrøknene som går forbi tredve ganger om dagen hver uten meg bevisst å være innenfor armlengdes avstand. Herved presentert: sosialfobiens mekka.
Panikk grep uansett først da jeg ble henstilt et tilsynelatende feilslått tvangsmedisineringsvedtak. Da fikk jeg heller ikke skikkelig trøst. Bare en halvhjertet "jeg forstår" og noen påminnelser om at tvangsmedisinerings "tilbudet" deres står ved like og at jeg kunne dope meg ned og gå på rommet hvis jeg var snill. Jeg endte selvfølgelig opp med å mase om den første valiumen min på fem år. Vedtaket anses av meg som feilslått etter responsen på et seks siders langt brev som jeg "fremførte" for den nerdete overlegen. "Tankesettet" mitt ble til og med med en halvhemmelig gest etterhvert tilgodesett. Nervene det skapte minnet om elektrosjokk. Det er klart jeg trengte faste rammer, men kompetansen til å tilby noen var kun nominell.
Dette er selvfølgelig ikke nok til at de ansatte nå behandler meg som et vesen fra jorda enda. Sikkert fordi jeg fortsatt mediterer og slapper av. Kanskje skulle jeg uansett mottat deres heroinliknende neuroleptikum for å ha noe underholdning for meg selv? (Nå tar jeg til slutt i mot medisinene fordi tilbudet kom fra et medmenneske, men jeg tror fortsatt et disiplinært opplegg med meditasjon og kreativitet kunne tatt plassen til medisinene. Det er selvfølgelig ingen tyngde i argumentet i møte med psykiatrisk medisinpensum og tilbehør, men jeg tror mye annet, som er langt billigere kunne gjort nytta.)
Jeg ble innlagt for å ha ruset meg. De ansatte forståsegpåerne og millionærene her mente ettertrykkelig at det var alt jeg hadde fått til på mange år. De eneste psykoseliknende symptomene jeg til dels kan mistenke jeg har hatt siden innlegellsen, blir borte når jeg får snakke normalt med noen som ikke dømmer meg eller er redde for meg og alt som kan feile meg. Noen av disse finnes også i oslo sentrum, som uvitende små oaser. Resten av symptomene ved innleggelsen roet seg betraktelig ved nyktringen fra festen kvelden før. Disse "symptomene" hadde ikke etterskjelv en gang. Ikke så mye som et hikst. Misforstå meg rett. Jeg har også etter medisineringen inntrådte hatt best resultater på psyken med puste og konsentrasjons øvelser, samt kreativitet, sosial omgang og annet ergo-opplegg. Sjokkopplevelsen med tvagsvedtakene fikk meg inn i et krampeaktig møte mellom meg selv og min kompetanse, hvor jeg riktignok straks ble bedre, men det kunne nok hjulpet med at noen spurte meg pent om å tenke meg om og tok litt vennlig styring. Jeg har etter egen vurdering, som jeg får god backup på ikke psykose eller shcizofreni, men omsorgssvikt og post traumatisk stress. Det er klart jeg har en god fantasi, men det er intet lovbrudd.
Jeg ble innlagt etter en samtale med det jeg tror var en ganske så fornøyd behandler. Hennes kommentarer hadde stort sett vært "vi vet ikke hva vi kan gjøre for deg. Kanskje du vil ha en innleggelse?" Hvorpå vi ble enige om at "dette gikk greit" og avsluttet timen.
Den tredje konsultasjonen etter hennes fem ukers sommerferie gikk slik: Vi møttes og gikk i en annen retning enn vanlig. Inn i et stort rom med to dører, to skinnsofaer og et lite bord. Dette bestrødd med noen obligatoriske hemmelige papirer og en serviettholder små snyteservietter. Serviettholderen ble den første av slaget jeg benyttet meg av. Da selvfølgelig uten måtehold. På veggen var noen Ikea bilder, hvit tapet og en enfarget turkis greie i ramme. Den turkise firkanten ble min eneste trøst mens jeg ventet på innleggelsen. Med et brak dukket den polske vikarmedisineren opp. Hun etterlot meg alene i den ene sofaen og satte seg demonstrativ og med nærmere snitthøyden for menn ved siden av min andre rødmussede behandlerfrøken. Hun kom tilsynelatende ut av det blå for å legge meg inn. Det var til slutt godt å få grine litt. På veien ut la jeg godt an sykepleieren som fulgte meg ut.
Vikarpolakken klarte nok grovt å misforstå det jeg hadde sagt i den svarte skinnsofaen etter rapporten hennes å dømme. For nei, jeg ser meg ikke personlig ansvarlig for å gjøre slutt på krigen mellom Afghanistan og resten av verden. Det ville jo bare vært pur politisk galskap. Det ville i hvert fall blitt litt mye å håpe på når jeg bare kjenner en fem, seks afghanere og ingen i det norske forsvaret. Ei heller Drillo.
Det er akkurat som psykiatrien tror det er det samme å føle seg frustrert over rett og slett å bli dårlig behandlet og over en ubegrunnet tvangsinnleggelse er det samme som somfullbårne lammende psykoser. Dette syntes jeg var veldig rart. Jeg snakker her av allsidig psykotisk erfaring fra tenårene. Jeg vet godt hvordan en psykose fremtrer for meg og jeg føler meg bedre og mer tilpasningsdyktig nå enn på årevis, og får høre det tidvis av bekjente også. Dette selvfølgelig ved at de åpner munnen og snakker til meg.
Under psykosene mine klarte jeg stort sett ikke bevege meg og da ikke annet enn alene og inne i skyggen. Det vil si, ikke foran folk. Langt mindre stå på ett ben og flørte skamløst med dem, som jeg senere kunne ta meg i. Jeg mistenker fortsatt at den beste behandlingen hadde vært om jeg hadde kabel TV og tradisjonstro koblet meg til mediet hjemme i de mange stuene. Da ville jeg sikkert vært i jobb. For ingen på TV er late. Da ville det du leser nå kanskje liknet mer på sakspapirer.
Alt jeg er noe hysterisk og kanskje bekymret for, er å bli hørt som det hele mennesket jeg er med brennende meninger om alt over i ingen ting, med minner om Kafkas Prosessen. Jeg har til og med delhvis i sjokk truet med å gå hele rettens vei om de ikke trekker vedtakene sine mot meg. Dette kun for å slippe å ta de jævla pillene deres.
Hvorfor bruker de det gresk klingende ordet "psyko" og tekno ordet "neuro" i typebestemmelsen av den medisin de gir mot psykiske anomalier av verste sort? Det er ikke noe særlig. Det får meg uansett på en dårlig dag til å føle meg enda mer utafor og enda mer skyldig. Dette er følelsene jeg hadde sist jeg fikk symptomene de skulle dempe.
Jeg håper det er pga. en syk verden jeg blir stressa og ikke omvendt. Godt jeg har lest logikkpensum på fritiden. Hvis ikke er det mulig jeg ikke hadde sett hvilken vei dette gikk. Hvis ikke er det mulig den blinde måtte ledet den blinde, og jeg endte opp med å være den blinde. Logikk er noe de fleste nye akademikere ikke skjønner vitsen med, i følge mine beleste venner. Det kan bli et interessant skifte. Litt sånn tsjernobyl 2. Jeg prøver allikevel å bruke denne slitte påstanden: Logikken taler mot medisinselskapenes praksis og etisk taktikkeri. Så vidt jeg kan se da selvfølgelig.
Når skal noen av de ansatte her snart vise ekte følelser? Da uten å be meg gå på rommet og ruse meg. Det er ingen totalt meningsløs fritidssyssel, men dog noe av det sprøeste jeg kan huske å ha befattet meg med i livet mitt. Dette grenser til litt ubehagelig når jeg allerede nevnte Hitler tidligere i teksten. Ikke at jeg tror verden er romantisk nok for en ny Hitler for tiden. Jeg tror faktisk jeg bør holde meg i skinnet til fylkeslegen gir meg stempelet sitt på mandag og uansett si dette nok er en smule forskjønnet.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
