24.01.2011

Verden

Hvor er villfarelsen
Verden er et egg
Kakket av
Parallelle skyer

Det vil jeg skal
Falle for de dødes smil
Heftet i horisonten
Gjør de verden flat

13.01.2011

Fler dikt

Ved døren til kontoret. Hun sto der
Når nye tanker skulle tenkes
Lot personen vente på seg
Skikkelsen var tidlig ute

Ved destinasjonspunktet. Konvolutten var åpnet
For at Hun skulle finne frem
Fant en fremmed frem et brev
Språket ble avsluttet

Nederst i veien. Skiltet var brukket
Det viste hvilken vei Hun skulle
Hun ødela ingenting
Da ble det noe og fortærte henne

Under dynen. Musikk var nærhet
Den ventet at andre skulle komme
Det gjentok seg
Muligheten var det motsatte

I det rommet. Hun lovte å fylle det med blomster
De fleste lutet samme vei
Alle de glemte punktene
Tilfeldighetene døde ved åpningen

Neste gang. Det var noen der
Hun måtte møte
Hellet mangfoldiggjorde slipsene
Jakten på de orddøde

I mørket. Skulle vært her nå
Folk snakket fremdeles i gåter
Hamret gelender i sovesalen
Søvnen stemte gitarer uten strenger

I kaleidoskopet. Kalenderpikene gikk igjen
Gikk med hender for øynene
Fremtiden var
Buede fotspor kuttet solnedgangene

I kisten. hun lå der
Noe skjedde i huset over
Valget sto mellom snødriv eller natt
Apparatet skurret nyheter til fluene

I rubrikken. Det siste krysset
Temperatur og tilstand manglet
Solurets stille skygger
Ventet på veien tilbake

12.01.2011

Nakent krav

Momentets prisgivelse satt uten ende
Kyllingen gikk igjen på veiene
Stammet fra stol uten armlene
Landets stjerne talte kvist på bålene
Fortsatt uten sentrum for kvalene
Rundt algenes overfladiske gjøremål
Kittet en klode det som var
Sannsigerens savn mellom gråtende murvegg
Rant bygdenes elver uten å stoppe tvilen

Hver gang

Det ble skjevt hver gang
Om noen skulle lede vei
Nærmest var det minste
Det minste var
Slettes ingen ting

Der alle var
I det minste
Var ingen like
Så drakk de baljen
Og så den de fant i øynene
Som når de så seg i speilet

Før utgangen
Spjelket fisken i bollen
Den dirret som sedvanlig
Og skjønte ingen ting

Pidestallen vokste ut
Fisken flakset etter inngangen
Det minste rommet
Utenpå det største

Spikeren sank, kom nærmere
Kvisthullet bar øyne mot mørket
Større enn avstanden mellom
Fingrene trettet som språk
Som om det tok lang tid
Formen bar sine brudd

Så var prosessen over
Alle sov med en slags drøm
Tørket og stilnet
Det var mye bedre
Uten tid

Så snakket man om det
Formen avstedbar det øverst
Det var langt unna
Rede for neste spørsmål
Man ble blind
Og så alt som ett

02.01.2011

Blå ankler

Kjære ansiktsdrikker
Som strikker ansikter
Glatt ut min stemme
Så den ikke kan klatres og kveles
Tyn dens røde tråder
Med dødshardhet
Slip meg funklende øyne
Så jeg kan se
Igjennom satellittbanenes tåke
For jeg ser ikke en gang
Hvor skaren er tynn

01.01.2011

Vende hjem

Sterke armer
Har flyttet deg
I bane
Dans uten akse
Pendler uten magi
Binder jorden
Med ditt navn
Din kropp
I en trone
Losset på rusten bro
Du vil aldri
Vende hjem