Speisa, om enn noe forskjønnet.

(Skrevet mens jeg var innlagt på lovisenberg sykehus med psykose)

Piller

Det er helt tydelig at LSD og dopet i hippiebevegelsen resulterte i et slags hopp for kunsten med Jimi Hendrix, The Beatles, cool jazzen og pop arten. I den tidligere så stringente billedkunsten så man bevisst stupiditet og man sporet total oppløsning i populærmusikken . Dette var ikke nødvendigvis (bare) pga. ruseffekten til utøverene og ny feng shui, men også mer implisitt pga. det bevisst lekende brudd med stive undertrykkende tendenser i kultur og samfunnslivet. Børscracket 1980 var muligens et slags harakiri i kald beregning. De tydelige nye tendensene truet børsenes livsgrunnlag i planordnet arbeidstid, lønnforhøyelser og den slags verdiskapning.

Hitler trengte her også sin motvekt i fornuftstridighet og ekstremitet og fikk det i sin samtidige Gandhi. I rockens psychedelia og fri kjærlighet strømningene fikk dette kanskje sin forløsning i vesten. (Ikke at Hitler ikke leide horer, som han nok elsket etter hele sitt svarte hjerte.) Nå er det vel på tide at ungdommen blir noe nytt igjen, skjønt jeg ser ikke for mange levedyktige alternativer. Hvorfor er psykologene etter 1930 blitt en gjeng puggende nerder og slipskledte, når Freud også var en gift horebukk og visjonær på kokain og sigarer? Hvor er våre revolusjonære eller kreative nytenkere i noe henseede? Er vi blitt late hverdagshumorister, som kun venter på at biologene skal betales for å gen spleise oss et nytt evolusjonstrinn? Behovet for medmenneskelig forståelse må uansett være stort. Har det egentlig skjedd så mye under tiden siden man oppdaget det underbevisste i 1900? Dette kan være ubehagelig å tenke på. Jeg har sett mange resultater av "underbevisstheten" i min håndfull nære venneforhold på kloss hold og lest en del på kryss og tvers av åndslivet. Som pasient og medmenneske liker jeg spesielt ikke den økte tendensen til generell kalkulert eller betinget følelsesløshet den nye psykiatriske vendingen resulterer i. Er denne steriliteten et resultat av crop circle. fenomenet og en slags religiøs ekstremisme? Det virker på meg som om tiden er blitt så hastig og matematisk at den snart vil snu, og universet vil begynne å hente oss inn igjen.

Man kunne tenke seg at vi trenger medikamentell hjelp for å hente inn kreativiteten fra 60 tallet. Mitt råd er dog å uansett for all del å holde deg for god for plata og pilleknaskingen den representerer. Det man trenger er litt tro på din udødelige sjels navnløse kjærlighet, en slags kompromissløs dragning mot det gode og samtidig vekk fra det gamle. Slik alle kreative mennesker bør forholde seg innimellom. Kreativitet er i sin essens tilpasning og utfordrer sikkert også genenes potensiale. Psyken er mer som en plante enn den greske sommerfuglen som ga den sitt navn og trenger stabilitet i sine krumspring. Desto mer i sine krisesituasjoner. Jeg tror den heldigste lemningen fra 60 tallet i så måte er meditasjonen og kontemplasjonens økende aktualitet, som inntrådte på et tematisk område der man før det bare hadde hørt om kannibaler og tigere. Kall det gjerne utenomvestlig filantropi.

De tunge institusjonelle og mer frittstående kjemiske "snarveiene" man selger er ikke mye å samle på og bringer lite nytt for sinnet, uansett mengde og slag. Det har dessuten resultert i et internasjonalt lovløst marked og døgnåpent utendørs venterom på sykehusplasser, metadon ol. (direkte eller inndirekte) Miljøer hvor det skorter mest på klemmer ladet med livets rett og all medmenneskelig forståelse. Dette kan ganske enkelt læres, gratis, naturlig og til hjemmebruk og flerbruk som den underbevisste motvekten til en åpenlys levede katakombe av sykkeltyver og vektere.

Oslo sentrum er ihvertfall blitt en knapt nok ironisk, men likevel uoversiktlig grå mos av gateselgere og pushere, prostituerte, politimenn, politikere og andre psykologisk gjennomutdannet sammensatte statsannsatte menn og kvinner. De selger dog ikke freuds favoritt kokain på plata. Bare Nazidopet amfetamin, som Hitler brukte selv, på troppene sine og den homofile "maktteoretiekeren" Foucault brukte for å skjerpe sin skaperkraft. Kennedy fikk det også mot sin narkolepsi. Der selges millionverdier med talibandopet heroin og på andre siden av gaten apotekvarene man trenger for å få det i seg.

Post 4

En ting som synes meg sikkert er i alle fall at på Lovisenberg sykehus nå er over halvparten av de ansatte ved psykiatrisk akutt post 4 ansatt for å dekke gulvarealet i en alt for luftig arkitektur. Den er enda større enn post 3.

Der ter de seg som en liten termittue som overtar et skogholt med engangspenner og påklistrede oppovermunner. De tør så vidt å ta deg i hånden. Postlegen er selvfølgelig en medisinsk utdannet mann, rød som et solsengmareritt eller noe som minner om et blodtrykk langt over normalen. Denne typen kompleksjon virker opphissende på psyken. Dette på en post med potensiellt hyperventilerende pasienter. Alfahanner på over femti ved psykiatriske poster burde nok bruke pudder på jobb og gått like fort i gangene som de andre. Skjønt de beveger seg til hans tvilsomme forsvar knapt utenfor det avstengte kontoret. Det ser ut som om de foranstalter en beleiring el. Han jobber uansett virkelig som en helt over de hundrevis av meterene gulvplass og alle de ansatte ser ut til å være i god fysisk form.

Hvordan skal man benhandle de følelsesskadde/følsomme/overdrevet forsiktige innlagte når det råder en kun prosentvis sjanse for å oppnå fysisk kontakt med noen, og det ved denne datamaskinen? Er det kanskje derfor jeg sitter her for tredje gang med denne teksten, nå som alle som kan skriftlig norsk har gått hjem og latt meg i fred, For liksom å få en klem? Er dette et resultat av manglende kroppskontakt med annet en tastaturet, og et slags jomfruelig rop om hjelp? Jeg anser meg like fullt gradvis mer følelsesmessig handicapet pga. alle de jevnaldrede sivilkledte sosionomfrøknene som går forbi tredve ganger om dagen hver uten meg bevisst å være innenfor armlengdes avstand. Herved presentert: sosialfobiens mekka.

Panikk grep uansett først da jeg ble henstilt et tilsynelatende feilslått tvangsmedisineringsvedtak. Da fikk jeg heller ikke skikkelig trøst. Bare en halvhjertet "jeg forstår" og noen påminnelser om at tvangsmedisinerings "tilbudet" deres står ved like og at jeg kunne dope meg ned og gå på rommet hvis jeg var snill. Jeg endte selvfølgelig opp med å mase om den første valiumen min på fem år. Vedtaket anses av meg som feilslått etter responsen på et seks siders langt brev som jeg "fremførte" for den nerdete overlegen. "Tankesettet" mitt ble til og med med en halvhemmelig gest etterhvert tilgodesett. Nervene det skapte minnet om elektrosjokk. Det er klart jeg trengte faste rammer, men kompetansen til å tilby noen var kun nominell.

Dette er selvfølgelig ikke nok til at de ansatte nå behandler meg som et vesen fra jorda enda. Sikkert fordi jeg fortsatt mediterer og slapper av. Kanskje skulle jeg uansett mottat deres heroinliknende neuroleptikum for å ha noe underholdning for meg selv? (Nå tar jeg til slutt i mot medisinene fordi tilbudet kom fra et medmenneske, men jeg tror fortsatt et disiplinært opplegg med meditasjon og kreativitet kunne tatt plassen til medisinene. Det er selvfølgelig ingen tyngde i argumentet i møte med psykiatrisk medisinpensum og tilbehør, men jeg tror mye annet, som er langt billigere kunne gjort nytta.)

Jeg ble innlagt for å ha ruset meg. De ansatte forståsegpåerne og millionærene her mente ettertrykkelig at det var alt jeg hadde fått til på mange år. De eneste psykoseliknende symptomene jeg til dels kan mistenke jeg har hatt siden innlegellsen, blir borte når jeg får snakke normalt med noen som ikke dømmer meg eller er redde for meg og alt som kan feile meg. Noen av disse finnes også i oslo sentrum, som uvitende små oaser. Resten av symptomene ved innleggelsen roet seg betraktelig ved nyktringen fra festen kvelden før. Disse "symptomene" hadde ikke etterskjelv en gang. Ikke så mye som et hikst. Misforstå meg rett. Jeg har også etter medisineringen inntrådte hatt best resultater på psyken med puste og konsentrasjons øvelser, samt kreativitet, sosial omgang og annet ergo-opplegg. Sjokkopplevelsen med tvagsvedtakene fikk meg inn i et krampeaktig møte mellom meg selv og min kompetanse, hvor jeg riktignok straks ble bedre, men det kunne nok hjulpet med at noen spurte meg pent om å tenke meg om og tok litt vennlig styring. Jeg har etter egen vurdering, som jeg får god backup på ikke psykose eller shcizofreni, men omsorgssvikt og post traumatisk stress. Det er klart jeg har en god fantasi, men det er intet lovbrudd.

Jeg ble innlagt etter en samtale med det jeg tror var en ganske så fornøyd behandler. Hennes kommentarer hadde stort sett vært "vi vet ikke hva vi kan gjøre for deg. Kanskje du vil ha en innleggelse?" Hvorpå vi ble enige om at "dette gikk greit" og avsluttet timen.

Den tredje konsultasjonen etter hennes fem ukers sommerferie gikk slik: Vi møttes og gikk i en annen retning enn vanlig. Inn i et stort rom med to dører, to skinnsofaer og et lite bord. Dette bestrødd med noen obligatoriske hemmelige papirer og en serviettholder små snyteservietter. Serviettholderen ble den første av slaget jeg benyttet meg av. Da selvfølgelig uten måtehold. På veggen var noen Ikea bilder, hvit tapet og en enfarget turkis greie i ramme. Den turkise firkanten ble min eneste trøst mens jeg ventet på innleggelsen. Med et brak dukket den polske vikarmedisineren opp. Hun etterlot meg alene i den ene sofaen og satte seg demonstrativ og med nærmere snitthøyden for menn ved siden av min andre rødmussede behandlerfrøken. Hun kom tilsynelatende ut av det blå for å legge meg inn. Det var til slutt godt å få grine litt. På veien ut la jeg godt an sykepleieren som fulgte meg ut.

Vikarpolakken klarte nok grovt å misforstå det jeg hadde sagt i den svarte skinnsofaen etter rapporten hennes å dømme. For nei, jeg ser meg ikke personlig ansvarlig for å gjøre slutt på krigen mellom Afghanistan og resten av verden. Det ville jo bare vært pur politisk galskap. Det ville i hvert fall blitt litt mye å håpe på når jeg bare kjenner en fem, seks afghanere og ingen i det norske forsvaret. Ei heller Drillo.

Det er akkurat som psykiatrien tror det er det samme å føle seg frustrert over rett og slett å bli dårlig behandlet og over en ubegrunnet tvangsinnleggelse er det samme som somfullbårne lammende psykoser. Dette syntes jeg var veldig rart. Jeg snakker her av allsidig psykotisk erfaring fra tenårene. Jeg vet godt hvordan en psykose fremtrer for meg og jeg føler meg bedre og mer tilpasningsdyktig nå enn på årevis, og får høre det tidvis av bekjente også. Dette selvfølgelig ved at de åpner munnen og snakker til meg.

Under psykosene mine klarte jeg stort sett ikke bevege meg og da ikke annet enn alene og inne i skyggen. Det vil si, ikke foran folk. Langt mindre stå på ett ben og flørte skamløst med dem, som jeg senere kunne ta meg i. Jeg mistenker fortsatt at den beste behandlingen hadde vært om jeg hadde kabel TV og tradisjonstro koblet meg til mediet hjemme i de mange stuene. Da ville jeg sikkert vært i jobb. For ingen på TV er late. Da ville det du leser nå kanskje liknet mer på sakspapirer.

Alt jeg er noe hysterisk og kanskje bekymret for, er å bli hørt som det hele mennesket jeg er med brennende meninger om alt over i ingen ting, med minner om Kafkas Prosessen. Jeg har til og med delhvis i sjokk truet med å gå hele rettens vei om de ikke trekker vedtakene sine mot meg. Dette kun for å slippe å ta de jævla pillene deres.

Hvorfor bruker de det gresk klingende ordet "psyko" og tekno ordet "neuro" i typebestemmelsen av den medisin de gir mot psykiske anomalier av verste sort? Det er ikke noe særlig. Det får meg uansett på en dårlig dag til å føle meg enda mer utafor og enda mer skyldig. Dette er følelsene jeg hadde sist jeg fikk symptomene de skulle dempe.

Jeg håper det er pga. en syk verden jeg blir stressa og ikke omvendt. Godt jeg har lest logikkpensum på fritiden. Hvis ikke er det mulig jeg ikke hadde sett hvilken vei dette gikk. Hvis ikke er det mulig den blinde måtte ledet den blinde, og jeg endte opp med å være den blinde. Logikk er noe de fleste nye akademikere ikke skjønner vitsen med, i følge mine beleste venner. Det kan bli et interessant skifte. Litt sånn tsjernobyl 2. Jeg prøver allikevel å bruke denne slitte påstanden: Logikken taler mot medisinselskapenes praksis og etisk taktikkeri. Så vidt jeg kan se da selvfølgelig.

Når skal noen av de ansatte her snart vise ekte følelser? Da uten å be meg gå på rommet og ruse meg. Det er ingen totalt meningsløs fritidssyssel, men dog noe av det sprøeste jeg kan huske å ha befattet meg med i livet mitt. Dette grenser til litt ubehagelig når jeg allerede nevnte Hitler tidligere i teksten. Ikke at jeg tror verden er romantisk nok for en ny Hitler for tiden. Jeg tror faktisk jeg bør holde meg i skinnet til fylkeslegen gir meg stempelet sitt på mandag og uansett si dette nok er en smule forskjønnet.