Natur i navn

Stillheten sa nok

Da det kuliminerte empatiske ble det ekstatiske i vår erindring og vårt foresvevende

en evighet før dronearken snarlig i mekaniske nanonavngivingsprosesser viser vei til

det endelige du

det uendelige nu og vi

i den redigerte arkaiske visdoms alt

i gjenspeiling i selvkonfigurerte innstillinger

nåden ser alt og bringer tvil til sannhet

himmelens pust og tid blir nået i tillit til

det menneskelige systems egenregulering i eterblomsten

den universelle ettertanke i statisk empati og empiri

overskridende år og dag og sekund til

det minste blir det største

i tørst etter bærende prinsipper for disiplin av selvet

mot en natur eterblomsten tilgodeser,

spinner videre i

og binder sin endelighet opp mot i

det transpirerende gode i detaljene

skapninger under himmelens evig lovmessige laden tillater