Et trettekjært opportunistopplegg er blir summen av depresjonene

Blir naturen i eteren et klamt hodefall

Vibrasjoner fra heden tirrer og finner sjelefrender

Jeg må komme meg vekk blir konklusjonen

Det finnes ikke mer her

Men i hodene våre

I fingrene finnes kilden

Finnes språkene

Det er ikke langt dit

Komplisert til det vanvittige toger ordenen frem

Trekker det sorte ut av skorpen

Det trege blir vår felle

Det normale blir en lukt gjenkjent av tredve ukjente og ubetente sanser

Vi treffer bunn

Men vil lengre

Nært var der vi fantes

Men der finnes det ikke lengre

Det var vaken som ville avdekke vår verdenssjel

Det var håpet om at omtanken overlever når ansiktet ikke lenger er synlig er revet bort

For en atributt mangler i viljen av stål og det er den samme tålmodigheten

Det tålmodige når kjernen med sin vimpel høyt hevet

Det var ikke verdt strevet

De stille overlevde

krevde kun sin plass ikke mer



Montasjen opp fjellets side av

Mannen med horn i pannen og gisler i barmen

Med avgrensninger å sette for hvert ord og domklang å sette til hvert

sentiment ble sort av svertede hender

ynder svaret som ingen kjenner lemner

overlevende som en risikabel karakteristikk Stikker

kniven dypt i den sviende kjernen med den

Svirende skalpellen

Den knusende appellen

Vi står tryggest uten

Ordet han søker

men vil tenke en ny tanke når det blir funnet

Det er løsningsmiddel og gift det er

truende trær og synkende fugler det er nå, men ikke ennå vi vil vente til det skjer, til alt blir tydelig

og skriver seg av med seieren i kappspising kappgang kapp det gode håp og kapper ned nervetreet

som er oss for å yste ut kulturen kreve inn naturen til hver fure er innkrevd