Nakent krav

Momentets prisgivelse satt uten ende
Kyllingen gikk igjen på veiene
Stammet fra stol uten armlene
Landets stjerne talte kvist på bålene
Fortsatt uten sentrum for kvalene
Rundt algenes overfladiske gjøremål
Kittet en klode det som var
Sannsigerens savn mellom gråtende murvegg
Rant bygdenes elver uten å stoppe tvilen

Hver gang

Det ble skjevt hver gang
Om noen skulle lede vei
Nærmest var det minste
Det minste var
Slettes ingen ting

Der alle var
I det minste
Var ingen like
Så drakk de baljen
Og så den de fant i øynene
Som når de så seg i speilet

Før utgangen
Spjelket fisken i bollen
Den dirret som sedvanlig
Og skjønte ingen ting

Pidestallen vokste ut
Fisken flakset etter inngangen
Det minste rommet
Utenpå det største

Spikeren sank, kom nærmere
Kvisthullet bar øyne mot mørket
Større enn avstanden mellom
Fingrene trettet som språk
Som om det tok lang tid
Formen bar sine brudd

Så var prosessen over
Alle sov med en slags drøm
Tørket og stilnet
Det var mye bedre
Uten tid

Så snakket man om det
Formen avstedbar det øverst
Det var langt unna
Rede for neste spørsmål
Man ble blind
Og så alt som ett

Blå ankler

Kjære ansiktsdrikker
Som strikker ansikter
Glatt ut min stemme
Så den ikke kan klatres og kveles
Tyn dens røde tråder
Med dødshardhet
Slip meg funklende øyne
Så jeg kan se
Igjennom satellittbanenes tåke
For jeg ser ikke en gang
Hvor skaren er tynn

Vende hjem

Sterke armer
Har flyttet deg
I bane
Dans uten akse
Pendler uten magi
Binder jorden
Med ditt navn
Din kropp
I en trone
Losset på rusten bro
Du vil aldri
Vende hjem

Usammenhengende hjul

Et oppøvet utspring
Kosten bøyer seg mer
Så ser jeg stjernene
De ser ikke meg
De dreier seg om meg
Fosser ut liv
Mot mørkets spektrum

Splittet fuge
Slikker slipset for næring
Fyker meg ut av meg selv
Maler rød ribbe på veggene
Skrur huset ut til et tårn
Kjernen av all bevissthet
Lodder stålengelens vinger

Vriml

Støtten i dypet
Byr stjernene å vrimle
Stå ikke lenger stille
Vriml i livets klang
Sett flamme på tidene
I funklende striper
Som segl for fredenes æve

Tonen skjøt ut
Massene veltet gatene fulle
Kullkastet stillheten i sine stille bildrammer
Motivene skulle fødes på ny
Flyte tykt i blod og vin
Og lære oss
Om enn uvillig
Å dø i ekstase