Vriml

Støtten i dypet
Byr stjernene å vrimle
Stå ikke lenger stille
Vriml i livets klang
Sett flamme på tidene
I funklende striper
Som segl for fredenes æve

Tonen skjøt ut
Massene veltet gatene fulle
Kullkastet stillheten i sine stille bildrammer
Motivene skulle fødes på ny
Flyte tykt i blod og vin
Og lære oss
Om enn uvillig
Å dø i ekstase

Til alt

Jeg har samlet meg nå
Jeg har samlet meg en masse
Jeg har hørt om et hopp nede i leia
Jeg har hørt at ballasten under er verden
Oga at verden er ett egg
Samlet tett mellom oss
Det spretter snart ut
Rundt som en dråpe som snur
Vi må samle oss nå
Vi må samle oss mer og strekke tunger
For å samle alle turers skur
Alle kvisters blader spør ikke
De vender imot det vi skal rekke før klokken slår
Der samles den ene kulen med den andre
Det lyser allerledes ut da
Da vil alt aha samlet seg
Det vil ikke være mye
Nå er det bare litt til, til alt

Inngripnen

Serie bilder fra barndommens
Fanatiske renhet
Jeg var apen
Den vasket av seg pelsen
Lysbuens farger skjøt
Meg ned på åpen gate
Rennestenenes hullete gåter
Minnets siste omfavnelse
Byen min
Hva var det siste hun sa

Afghansk gutt

Steinen slynget ut
Noe annet i deg som
Fulgte den parallellt og rundt først
Landet i den skinnende by
Nå blinket den litt
Ufunklende
Som stjernene seinere
Løsrevet fra glass tanken
Høye over hodene våres
Jeg vet fortsatt hvor de er
Og ikke er
Fluene rundt kadaveret
Hjemmets slammer og mas

Rom

Ved urnen, visnet
Blinde veksles vett
Viljen brettet noe
Hennes stemme la vern ved
Kastet slå over
Skinnenes klanger
Tunnel tørr grus

Mennesket

Andre folk i værelser
Inn mellom talløse gjerder
Bunnløse kratt funderinger
Uleste bokhyller i
Kjellere vinterlukt
Alt dette virker tomt
Enda noen steg videre
Så har vi jo deg
Selve solen mot glødepæren
Varme skyller i luften
Positivt og negativt til liv
Et lerret over himmelen
Som stopper akkurat der
Og dette trer av lettere
Enda milevis lenger enn alt